"Statsborgerskap og nasjonal identitet"

 - Jürgen Habermas

Et sammendrag med som ikke nødvendigvis samsvarer med CONFLICTs

oppfattning men er grunnlaget for undervisning i nasjonalisme ved akademiske institusjoner i vesten.

Tre historiske fenomener av i dag aktualiserer relasjonen mellom statsborgerskap og nasjonal identitet.

1.Kommunismens fall og dettes konsekvens i form av Tysklands gjenforening, og de igjen oppblussende nasjonalitetskonflikter i Øst-Europa.

2. I og med framveksten av en europeisk union preget av overnasjonal integrasjon og felles beslutninger på det økonomiske felt, får man et demokratisk underskudd da de demokratiserte institusjoner og de tilknyttede prosesser fremdeles er å finne på et nasjonalt nivå.

3. Folkevandringen syd og østfra mot Europa tilspisser motsetningen mellom den demokratiske stats universalistiske pretensjoner og de etablerte livsformers partikularistiske krav.

De tre overnevnte temaer er utgangspunktet for en klargjøring av normative synspunkter som letter forståelsen av det komplekse forhold som er mellom statsborgerskap og nasjonal identitet. Nasjonalstatens fortid og framtid. Foreningen av BRD og DDR kan ses enten som gjenforeningen av en førpolitisk, kulturell og etnisk enhet i den samme stat. Slik blir det gjenforente Tyskland å forstå som mer høyverdig enn det splittede. På den annen side kan gjenforeningen ses som gjenopprettelsen av demokrati og rettsstat i et område der dette har vært fraværende siden 1933. Slik var BRD før gjenforeningen likeverdig med det nye Tyskland, og som denne en nasjon av statsborgere. En slik splittelse mellom statsborgerskap og nasjonal identitet muliggjør en ny forståelse av statsborgerskapet på et kontinent der nasjonalstaten i og med framveksten av en politisk union er i ferd med å miste makt og betydning. Territorialstaten har etter fransk mønster gjennom demokratiseringen utviklet seg til moderne nasjonalstater, som i sin tur var en rammebetingelse for utviklingen av en verdensomspennende kapitalistisk økonomi. Nasjonalstaten innebar en forvaltningsmessig infrastruktur som sikret rettsstaten og garanterte også et statsfritt rom for individuell og kollektiv handling. I forbindelse med vårt tema er det av særlig interesse at nasjonalstaten skapte grunnlag for en etnisk og kulturell homogenitet som muliggjorde en demokratisering av staten. Nasjonal bevissthet er et spesifikt moderne fenomen, muliggjort gjennom standssamfunnets oppløsning samt økt sosial og geografisk mobilitet for den enkelte. Nasjonalisme er en form for kollektiv bevissthet, og forutsetter en tilegnelse av kulturelle overleveringer. Den oppstår i de ledende lag av borgerskapet, og formidles til det øvrige samfunn gjennom den moderne massekommunikasjons kanaler. Ordet "nasjon" har sin opprinnelse i det romerske "natio", og er i likhet med "gens" og "populus" brukt som benevnelse på folk romerne anså som underlegne, og står i motsetning til den status de tilla seg selv gjennom begrepet "civitas" Nasjon er benevnelsen på et førpolitisk fellesskap, et fellesskap som ennå ikke har en statlig organisasjon, men som er integrert gjennom felles avstamning, historie, og språk. Denne betydningen av nasjon holder seg gjennom middelalderen, men i tidlig nytid oppstår en konkurrerende språkbruk der nasjon forstås som bærer av suvereniteten, og stendene nasjonens representanter overfor kongemakten. Folkefellesskap erstattes av statsfellesskap, etniske fellesskap av det demokratiske viljesfellesskap. Statsborgernasjonens identitet ikke en etnisk og kulturell størrelse, men en fellesnevner som skapes gjennom deres egne handlinger, deres rolle som aktive utøvere av retten til å delta i den politiske prosess og ytre seg fritt. Statsborgerskapets republikanske bestanddeler har helt løsrevet seg fra tilknytningen til et førpolitisk fellesskap.