NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

 

 

Trenger Norge arbeidsinnvandring?

Utskriftsvennlig versjon

 

For noen år siden ble fremmedes overtagelse av Norge forsvart med at det skulle representere en ”kulturell berikelse”. I de senere år er gi-bort-Norge politikken videreført, men nå er begrunnelsen endret. Nå skal Norge avskaffes fordi ”vi trenger arbeidskraft”.

Tilsynelatende er argumentet besnærende nok. Men hva innebærer det egentlig å mangle arbeidskraft? Eller rettere sagt, hvem er dette ”vi” som ”mangler arbeidskraft”?

Det er i og for seg korrekt at bedriftene hevder at de ”mangler arbeidskraft”. Men har bedriftseierne og arbeidstagerne sammenfallende eller motstridende interesser i dette spørsmålet? For å belyse saken har Conflikt har sett på enkelte elementære økonomiske sammenhenger.


 

Arbeidsledighet og mangel på arbeidskraft

I økonomien anvender man diagrammer for å beskrive sammenhengen tilbud og / eller etterspørsel etter en vare eller en tjeneste avtegnes som funksjon av prisen. Nesten alltid vil høyere pris føre til redusert etterspørsel og økt tilbud av det som omsettes.

I diagrammet nedenfor er det som omsettes arbeidskraft. Grafen E viser etterspørsel etter arbeidskraft N som en funksjon av lønnsnivået L. T1 og T2 viser tilbudet av arbeidskraft som funksjon av lønnsnivået L. T2 er forskjøvet til høyre for T1 som følge av tilførsel av arbeidskraft. For et gitt lønnsnivå er tilbudet større.

Det er gjort en rekke forenklende forutsetninger (blant annet at arbeidskraften er homogen) Men forenklingene er etter redaksjonens oppfatning ikke slik at konklusjonene fra analysen blir ugyldige.

Skjæringspunktet mellom grafene fastsetter et lønnsnivå L2 som er slik at etterspurt mengde arbeidskraft er lik tilbudt mengde arbeidskraft, N2. I dette skjæringspunktet sier vi at markedet ”klarerer”.

I de fleste markeder endres prisene så raskt at markedene til en hver tid klarerer. Derved oppstår ikke situasjoner med for mye eller for lite produksjon. Hvis for eksempel tilbudet av biler stiger, fører dette til fall i bilprisene. Fallet i bilprisene fører til høyere etterspørsel etter biler. Dermed blir produsentene kvitt det ekstra tilbudte kvantumet. Markedet klarerer (tilbud = etterspørsel), men prisen er endret.

Så er imidlertid ikke tilfelle i arbeidsmarkedet. I dette markedet er prisjusteringen svært treg. Dersom lønnsnivået er høyere enn klareringsnivået, oppstår det vi kaller ”arbeidsledighet”. Dersom lønnsnivået er lavere enn klareringsnivået, oppstår det vi kaller ”mangel på arbeidskraft”.

Norge er nå i en situasjon til venstre for klareringspunktet. Ved lønnsnivået L1 er tilbudet av arbeidskraft N1 mindre enn etterspørselen etter arbeidskraft N3. Figuren viser at vi kan løse problemet med mangel på arbeidskraft på 2 måter. Den ene går ut på å flytte tilbudskurven for arbeidskraft mot høyre i diagrammet for eksempel ved arbeidsinnvandring. Antall sysselsatte øker med (N3-N1) og lønnsnivået er uendret L1.

Den andre løsningen er å øke lønnsnivået fra L1 til L2. I dette tilfellet blir veksten i sysselsetting (N3-N1) som er lavere enn i alternativ 1. Veksten i sysselsetting i dette alternativet er langs den opprinnelige tilbudskurven. Den skyldes for eksempel at trygdede dropper uføretrygd til fordel for lønnet arbeid fordi dette blir mer lønnsomt, eller at husmødre velger å jobbe utenfor hjemmet og la barnehagen passe barna. Slik sysselsettingsvekst er knyttet til den eksisterende arbeidsstyrken. Arbeidsinnvandring er ikke nødvendig.

Denne modellen er selvfølgelig en voldsom forenkling av virkeligheten. Men den fanger likevel opp et avgjørende poeng som alle sosialøkonomer er enige i: Vi kan velge mellom arbeidsinnvandring og høyere lønnsnivå. Hva man er tjent med er avhengig av hva man lever av. Kjøpere av arbeidskraft (kapitalister) tjener på at løsning 1 ettersom de kan øke lønnsom produksjon og beholde de lave lønningene. Profitten øker. Selgere av arbeidskraft (proletarer) er imidlertid i motsatt posisjon. De er best tjent med alternativ 2 som gir en lavere vekst i sysselsettingen (N2-N1) og produksjon, men økte lønninger.

Dette illustrerer den grunnleggende interessekonflikten mellom arbeidere og kapitalister. For kapitalistene er lønn en kostnad. For arbeiderne er lønn inntekt. Hvis ”vi” er kapitalistene, trenger vi mer arbeidskraft og lavere lønninger. Alltid. Hvis ”vi” er arbeidstagerne, trenger vi ikke lavere lønninger.

Det bør ikke overraske noen at partiene som er på kapitalistene side, Høyre og FrP, er tilhengere av arbeidsinnvandring og høy profitt fremfor bedre levestandard for arbeiderklassen. Det at resten av det politiske liv, med unntak av partiet Demokratene, samfunnsdebattanten professor Ottar Brox og en rekke fremtredende sosialøkonomer, er for slik innvandring er langt mer overraskende… (Også deler av LO er forståelig nok skeptiske til arbeidsinnvandring.)
 

Andre aspekter

Hva om vi kompliserer bildet og ser på forhold som modellen ikke fanger opp? Hva vil de to alternativene si for verdiskapningen? Det er grunn til å tro at alternativ 1 øker samfunnets verdiskapning (brutto nasjonalprodukt / BNP) mer enn alternativ 2. Men for velstandsnivået er det ikke BNP, men BNP pr. hode som teller. Arbeidsinnvandringen øker BNP, men antallet hoder øker også. Hva skjer med BNP pr. hode?

Det er viktig å huske på at BNP ikke skapes av arbeid alene, men av et samspill mellom arbeid og kapitalinnsats. Kapital er her alt fra fabrikker, butikker, veier, skole osv. Beregning av nettoeffekten av en rekke faktorer med ulike fortegn ligger utenfor rammen av det et nettsted som Conflikt er ment å dekke. Men fremtredende økonomer har regnet på dette. Og konklusjonene er klare: Selv om arbeidsinnvandringen øker samlet verdiskapning, reduseres verdiskapningen pr. hode. Følgende lenker til oppslag der sosialøkonomer uttaler seg om saken gir et entydig svar: Arbeidsinnvandringen senker verdiskapning pr. hode og dermed velferden.

Rognvaldur Hannesson (professor Norges handelshøgskole): Arbeidsinnvandring: Risikabelt

Harald Magnus Andreassen (sjefsøkonom First Securities) - Kan ikke tjene på arbeidsinnvandring

Olav Magnussen (spesialrådgiver i NHO)  Innvandring løser ingen problemer

Ekspertgruppe NHO- NHO: Hele oljeformuen kan gå tapt

Ola Honningdal Grytten (professor Norges handelshøgskole) -Nå faller systemet sammen

Kjetil Storsletten (professor Økonomisk institutt Universitetet i Oslo) Norge taper på innvandringen


 

Flere gevinster?

Som vi ser tjener kapitalistene (og barna deres i SOS Rasisme) på innvandring gjennom lavere lønninger. Men kan denne gruppen høste gevinst på andre fronter også? Svaret er definitivt ja!

Eiendom er verdens største aktivaklasse. Er det noe nesten alle verdens rikinger har til felles, så er det at de tjener på at land og fast eiendom stiger i verdi.

Hva betyr innvandringen for prisene på fast eiendom? Her er bildet entydig. Flere mennesker betyr større etterspørsel etter boliger, kontorer, kjøpesentre osv. Det betyr at prisnivået på eiendom øker. De som utvikler eiendom, og de som eier eiendom og arealer, tjener godt på at det kommer flere folk. Regningen havner hos de som ikke er eiendomsinvestorer. De siste 20 år har skapt enorme formuer blant norske eiendomsinvestorer. Ungdom som skal inn på boligmarkedet, og familier med økende arealbehov er de store taperne. Conflikt understreker imidlertid at veksten i eiendomsprisene ikke skyldes innvandringen alene. Men det er påfallende at boliger koster tre ganger så mye i Oslo som i millionbyen Berlin. Som vi vet har tyskerne lyktes bedre i å bremse masseinnvandringen enn vi nordmenn har gjort.

 

Tabellen viser overskuddet i Olav Thon eiendomsselskap de siste 10 år.

År 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007
Overskudd, millioner kroner 130 122 190 195 168 188 624 1134 1225 1309


 


Dersom rikelig tilgang på afrikansk arbeidskraft var det som gjorde et land rikt, ville Afrika ha verdens høyeste levestandard