| |
MODERNE
KJERNEFYSISKE VÅPEN
Spredningen av
atomvåpen.
Etter hvert har en rekke land skaffet seg atomvåpen, også det fryktelig
våpen "hydrogenbomben" som bruker atombomber som tennsats.Det er også
utviklet en "ren" nøytronbombe.
Både kjernefysikken og teknologien bak bombetypene er nå vel kjent.
Engelske vitenskapsmenn ( Bl.a. Klaus Fuchs) som sympatiserte med
sovjetstaten sørget for at Sovjetunionen raskt fikk del av kunnskapene.
Det ble satset voldsomt på å ta igjen USAs forsprang. Storbritania ble
også raskt en atommakt. Nå er det flere atommakter.
Det eneste virkelige problemet i dag for land som tar sikte på å bli
atommakter er å skaffe nok kjernefysisk materiale.(Plutonetium 239
og/eller Uran 235, evt Uran 233). Landene som har omfattende forekomster
av Uran har en stor fordel.
En del land har også utviklet og utprøvet hydrogenbomber.
Grovt sett kan en si at hydrogenbomben er rundt 1.000 ganger kraftigere
enn en atombombe. De kjernefysiske reaksjoner som ligger til grunn for
den voldsomme utviklingen av energi er i prinsippet de samme som foregår
på sola og de andre stjernene stjernene i universet.
Forsøk på "fusjons- reaktor".
Allerede i 1938 hadde von Weizsaker som vi har nevnt lagt det teoretiske
grunnlaget for den kjernefysiske fusjonsprosessen. von Weizsaker og
Houtermans arbeid la dermed grunnlaget for utviklingen av
hydrogenbomben.
Forskere over hele verden har lenge arbeidet med å få til en mere
langsom og kontrollert kjernefysisk fusjon (sammensmeltning) av tunge
hydogenatomer (Deuterium og/eller Tritium) enn den voldsomme prosesss
som foregår på stjernene og i hydrogenbomben. Hittil har alle forsøk på
å få dette til vært mislykket. Skulle forskerne lykkes med det og klare
å lage det vi kaller en "fusjonsreaktor" vil det løse energikrisen på
jorda for all framtid, og med minimal forurensing. Problemet for
forskerne er at fusjonsreaktoren krever svært høy temperatur og trykk
samtidig.
En slik reaktor må også være økonomisk lønnsom.
Atomreaktorer og atomvåpen.
Det er (desverre) nær sammenheng mellom kunnskaper i reaktorfysikk og
kunnskaper som kan brukes under utvikling av atomvåpen.
Atombomben forutsetter, som nevnt, at konstruktøren har den
tilstrekkelige mengde Uran 235 eller Plutonium 239. Hvis en ikke får
kjøpt, eller skaffet seg relativt store mengder av disse stoffene må
landene med ambisjoner om å bli en "atom-makt" produsere dette
kjernefysiske materialet sjøl. Kunnskapene om hvordan det må gjøres er
vel kjent, og mye av det utstyret som trengs er det mulig å få tak i.
Skal en bruke Uran 235 trenger en å anrike naturlig uran. Naturlig uran
inneholder som tidligere nevnt rundt 99.3% av Uran 238 og 0.7% Uran 235.
En atombombe krever vel 90% Uran 235. Rent kjemisk er det ikke mulig å
skille isotopene Uran 238 og Uran 235..
Det må da gjøres fysikalsk. I prinsippet er det to metoder:
1. "Fraksjonert diffusjon" av gassformig uranhexafluorid, UF6. Metoden
baserer seg på prinsippene i "Trennrohrverfahren" utviklet av de tyske
fysiokjemikerne K. Clausius og G. Dickel i 1938.
2. Bruk av en såkalt "massespektrograf". Den engelske fysiker F.W. Aston
brukte et slags katoderør til å skille atomer med forskjellige masser.
Metoden forutsatte at atomene var i fortynnet gassform.
Fra 1942 ble begge metodene sterkt forbedret og brukt til produksjon av
atomvåpen
Plutonium kan produseres ved undermoderering av atomreaktorer som bruker
naturlig eller uran som er lavt anriket med Uran 235.
Uran 238 vil reagere med nøytroner i en atomreaktoren og danne Plutonium
239. Har en mulighet til å bruke en såkalt "(fas)t breeder" reaktor som
er laget for å få til en høy tetthet av nøytroner vil produksjonen av
Plutonium 239 gå hurtigere.
Grovt regnet trenger en rundt 10 kg Uran 235 eller Plutonium pr. bombe.
Har en først en atombombe kan den ødeleggende virkningen av den
mangedobles ved å kapsle bomben med Uran 238 .Grunnen er at under
sprengningen av selve atombomben vil da en del av nøytronene som
frigjøres ved spaltingen av Uran 235 omdanne Uran 238 til Plutonium 239.
Dette vil føre til nye kjernereaksjoner.
Som regel vil de fleste land som ønsker å gå i gang med atomvåpenprogram
være avhengige av atomreaktorer. Det er viktig at det internasjonale
atombyrået (IAEA) følger nøye med i produksjon og omsetning av uran, og
i hva som skjer under bruken av reaktorene over hele verden.
Et nytt moment er enkelte lands planer om å finne fram til måter å bruke
grunnstoffet Thorium i atomreaktorer.
Et slikt utviklingsarbeid bør etter vår oppfatning snarest legges under
et aktivt internasjonalt tilsyn..
Vi mistenker ikke atommakten India med sitt svært ambisiøse
utviklingsprogram for atomreaktorer og atomvåpen for å ha skjulte
interesser bak arbeidet for å finne fram til en måte å utnytte sine
svært store forekomster av grunnstoffet Thorium 232 i reaktorer. Landet
har minimale forekomster av uran.
Likevel, Thorium kan enkelt omdannes til Uran 233 som i tillegg til bruk
i reaktorer også er svært godt egnet til produksjon av atomvåpen.
|
|
