NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

Kald sommer i Barentshavet

 Klokken 1130 den 12. august 2000 står Kontreadmiral Vladimir Kasatonov, "Pyotr Velikiy"`s øverste befal, på broen. Den russiske nordflåten avholder den største flåteøvelsen siden murens fall og slagkrysseren av Kirov-klasse,  Pyotr Velikiy (peter den store) er som nordflåtens flaggskip en selvsagt deltager. Admiral Kasatonov er ingen hvemsomhelst. Den høyt respekterte admiralen er foreløpig siste arvtager i en familie som har levert en lang rekke høyt dekorerte marineoffiserer til de russiske flåtestyrker. Kasatonov og hans gigantiske skip - verdens største overflateskip i millitær tjeneste etter at den amerikanske Iowa-klassen utgikk - har fått tildelt rollen som fiende under utprøvningen av russlands nye millitære topphemmelighet, Antey-II klasse ubåten (NATO-klassifisert som Oscar II). Utprøvingen innebærer testing av en rekke nye russiske våpen, hvorav flere vil kunne revolusjonere marinekrigen, i tillegg til en rescue-øvelse der 11 mann skal reddes med en annen av russernes stolthet, en ny miniubåt som stod ferdig i 1995 og ble spesialbygget for å kunne redde ubåtmannskap fanget i en senket u-båt. Den ble bygget i titan for å kunne operere på svært store dyp og er med god margin den mest moderne i sitt slag.

- Russiske rescue-ubåter påmalt de, for den russiske marine, tradisjonelle røde og hvite striper som signaliserer marinefartøy i nød.

Admiral Kasatonov står på broen i det øvelsen begynner. En Antey-II har ligget gjemt i en kraftig undervannsstrøm som skjuler den for Pyotr Velikiys avanserte lyttesystem og Magnetic Anomaly Detection (MAD). Antey-II er utstyrt med et tynt ytre skrog av ikke magnetisk legering for nettopp å unngå MAD. Pyotr Velikiys søker aktivt etter Antey-II båtene i det en av dem avfyrer en  serie SS-N-19. SS-N-19 er en rakett utstyrt med en avansert elektronisk hjerne som analyserer alle tilgjengelige mål, basert på utseende, infrarød stråling og magnetfelt, for så å velge det målet som ser dyrest ut. Admiral Kasatov beordrer unnamanøver i henhold til rutinen, men så blir det alvor.

Rundt 2 minutter etter at SS-N-19 serien ble avfyrt rapporterer den hydroakustiske lyttestasjonen om bord at de har hørt en serie av eksplosjoner. Nesten samtidig kommer rapport fra dekk om at det er observert en grønn og hvit rescue-bøye i umiddelbar nærhet. Slike bøyer slippes automatisk fra ubåter som opplever trykkfall, brann eller lekkasje av radioaktivt materiale. Russiske rescuebøyer er røde og hvite. Denne er grønn og hvit. Grønne og hvite bøyer benyttes av US navy, Royal Navy og den norske marine. Kasatonov beordrer Pyotr Velikiys opp til bøyen og ber om en sonar-rapport. Mannskapet rapporterer sonar-kontakt med to fartøy på sjøbunnen 100 meter under overflaten. (Senere offentlig bekreftet av Admiral Vladimir Kuroyedov, den russiske flåtens kommandant) Den hydroakustiske lyttestasjonen ombord anroper Kasatonov og med beskjed om at de hører at SOS-signaler blir banket mot et skrog under dem. Så forsvinner plutselig rescuebøyen og SOS-signalene opphører. Pyotr Velikiys anroper ubåten som avfyrte SS-N-19, rakettene men får intet svar. Han sender deretter en kodet melding til Murmansk. Innholdet er ukjent.

I underkant av en time senere begynner den ene av sonarkontaktene å bevege seg vestover i 5 knops fart. Den andre sonarkontakten ligger fortsatt på bunnen. Kasatonov beordrer et Kamov anti-ubåt helikopter stasjonert ombord til å ta opp jakten på sonarkontakten som er i ferd med å forlate området. I samråd med Murmansk dirigeres en rekke tilgjengelige ressurser til jakten. Deriblant to Il-38 antiubåt-fly (bildet), fløyet av Oberstløytnant Dergunov and Oberstløytnant Dovzhenko. Pyotr Velikiys blir på stedet og åpner på et senere tidspunkt, av ukjente grunner, ild mot en ukjent fiende med til sammen 40 synkeminer i det samme området.

Det uidentifiserte undervannsfartøyet kommer etter noen timer opp til periskopdybde og følges av russiske skip, fly og satelitter. Dergunov følger ubåten i det den nærmer seg norskekysten. Den 17. august blir de russiske Il-38 avskåret av norske F-16 jagerfly (dette bekreftes senere av Admiral Einar Skorgen), men er i stand til å holde kontakten med den ukjente ubåten. 18. august, etter 6 døgn og 1800 kilometers jakt får Oberstløytnant Dergunov kun inn kraftig støy fra sine hydroakustiske bøyer. Det samme gjelder hans elektro-magnestiske søkesystem. Dergunov kjenner dette fenomenet fra tidligere kontakt med  NATOs støysendinger. Dergunov mister kontakten med det ukjente fartøyet og returnerer.

Norske seismografer registrerer eksplosjonene som ble hørt av mannskapet på Pyotr Velikiys. De norske seismografer registrerer et skjelv målt til 2.2 på Richters skala (bildet over). Smellene høres også ombord på det norske spionskipet Marjetta som befinner seg i nærheten. Kort tid etter mottar norske sambandsoffiserer en kodet melding til Haakonsvern marinebase utenfor Bergen. Meldingen sendes fra barentshavet i standard NATO-kode og blir hørt av radioamatører flere steder i Norge. Meldingens innhold er ukjent.

Etter mørkets frembrudd den 18.august 2000 sklir en skygge inn langs kaia på Haakonsvern marinebase i Bergen. Fartøyet går uten lanterner. Det legger til kai bak KNM Bergen. 12 amerikanske kvinner har i all hemmelighet ankommet Bergen lufthavn Flesland. De har en ting felles. De er alle gift med sjømenn som tjenestegjør om bord på USS Memphis (SSN-691), en Los Angeles-klasse amerikansk angrepsubåt modifisert til etterettningsoppgaver (sist i 1996).

- Russisk satelittfoto av KNM Bergen, en annen Oslo-klasse fregatt og USS Memphis (bakerst med rød ring).

Samme kveld holder russiske millitære myndigheter en pressekonferanse der de informerer at deres Antey-II med kallesignal K-141 og navnet "Kursk" har sunket med 118 mann.

I dagene som fulgte fant det sted et intenst diplomati. Clinton dro til Moskva. Det gjorde også CIAs øverstkommanderende - riktignok med en mulig tildekkende mellomlanding i østeuropa. På direkte spørsmål fra russiske myndigheter uttalte den norske ambassaden i Moskva at USS Memphis hadde lagt til kai i Bergen for reparasjoner. Dette ble senere dementert av ambassadøren personlig som forklarte at stabens sviktende russisk-kunnskap hadde ført til at man blandet sammen ordene for "mat" (еда) med "reparasjon" (ремонты). Deretter snudde ambassaden og hevdet nå at USS Memphis i realiteten hadde anløpt for reparasjoner, men at det ikke dreide seg om en omfattende skade og at anløpet ikke hadde noen ting med hendelsen i Barentshavet å gjøre, samt at norske pressefolk allerede hadde sett USS Memphis. Ingen har noen gang klart å oppdrive pressefolk som har sett USS Memphis ligge til kai ved Haakonsvern i August 2000. Russiske myndigheter sendte så en formell anmodning til amerikanske myndigheter om adgang til å inspisere USS Memphis fra piren på Haakonsvern. Dette ble avslått med henvisning til at man ønsket å verne USS Memphis, en forsvarshemmelighet, mot mulig fotografering. Klikk her for å se hjemmesiden til USS Memphis.  

Da den russiske avisen  "Versiya" trykket et satelittfoto (bildet) av Haakonsvern som viser USS Memphis ligge til kai med en synlig skade i baugen (rød ring), stormet FSB (tidligere KGB) deres kontorer og konfiskerte alle harddisker. Bildet var i henhold til FSB strengt hemmelig. Fra amerikansk og norsk hold ble det hevdet at bildet var 5 år gammelt og man benektet nå at USS Memphis anløp Bergen i august 2000.

Hva var spesielt med Kursk?

Planleggingen av Kursk (prosjekt 949a) var det siste marineprosjekt som ble satt i gang av Sovjetunionen før muren falt. Den stod, som den siste av Antey-II båtene, ferdig i 1995, designet av I.L. Baranov og inneholdt det ypperste av russisk krigsteknologi. Fullt oppsatt bar Kursk 16 SS-N-15 Starfish/82-P og SS-N-16 Stallion/85-P raketter, torpedoer i tillegg til de ultramoderne 24 SS-N-19/P-700 Granit rakettene. Samtlige våpen (med unntak av enkelte torpedoer) er tiltenkt kamp mot overflatefartøy.

En serie med moderne utforminger gjør Antey-II til de mest stillegående ubåtene i tjeneste. Blandt annet skal propellakslene ikke være i kontakt med hverken skroget eller foringer, med en klaring mellom aksling og foring slik at sjøvann konstant lekker inn mellom dem.Når propellakslingene ikke er i bevegelse må klaringen plugges for at vann ikke skal lekke inn og senke fartøyet. Antey-II skal ved flere anledninger ha brutt overflaten i umiddelbar nærhet av amerikanske hangarskip som en styrkedemonstrasjon.

Og det er nettopp amerikanske hangarskip som var Kursks (og de andre Antey-II) hovedfiende. De amerikanske hangarskipsgruppene er utgjør selve knyttneven i det amerikanske konvensjonelle våpenarsenal. Hangarskip begir seg aldri ut uten en serie av eskorteskip hvis oppgave er, bl.a. å lytte etter og beskytte mot, ubåter. Hangarskipsgruppene utgjorde derfor lenge et problem for russiske millitære strateger. Prosjekt 949a var et forslag til løsning. Antey-II båtenes oppgave i krig var rett og slett å sette amerikanske hangarskip ut av virksomhet. Frem til 2000 bestod denne oppgaven i å, med et ikke magnetisk skrog og svært stillegående motorer, snike seg fordi eskortefartøyene.

VA-111 - Pentagons mareritt

Under den fatale øvelsen i 2000 skulle det imidlertid testes en ny topphemmelig  torpedo med navnet VA-111 (kodenavn Shkval). En rekke prototyper av VA-111 ble testet i årene 1995 til 2000. VA-111 er i realiteten en undervannsrakett, i det den er utstyrt med en rakettmotor med vannstoffperoksyd som drivstoff. VA-111 har ingen propell, men en rakettmotor. Missilet roterer rundt sin egen akse og har en toppfart i nærheten av 400 km/t. I den hastigheten fordamper vannet foran raketten og prosjektilet blir innkapslet i en lomme av vanndamp. Dette skal etter sigende gi en rekkevidde på rundt 7 km. Shkval-prosjektets opprinnelige hensikt var å designe et våpen som kunne avfyres som gjengjeldelsesvåpen og som uten behov for styring gikk i en rett linje langs den kurs fiendens torpedo hadde for så å tilintetgjøre fienden før hans torpedo nådde fram (en rekke konvensjonelle torpedoer styres fortløpende av mannskapet etter avfyring). Den siste modellen VA-111 med avanserte siktesystem skal være i stand til å rase mot fienden i 400 km/h, bremse ned, finne riktig mål og akselerere mot dette målet (på samme måten, med samme teknologi, som SS-P-19). Det perfekte våpen til bruk mot hangarskip. I det verden feiret tusenårsskiftet ble den amerikanske marine-etteretning klar over at deres hangarskip plutselig var svært sårbare, tilnærmet verdiløse, i kamp med den russiske marine. De vestallierte har ingen våpen som tilsvarer VA-111.

5. april 2000 ble den pensjonerte kapteinen Edmond Pope arrestert av FSB i Moskva. I henhold til tiltalen skal han ha forsøkt å kjøpe informasjon, tegninger og våpendeler av russere som jobbet i våpenindustrien. Han ble arrestert under et "uformelt" møte med en av ingenørene bak VA-111. Med seg hadde han en større pengesum. Innen 24 timer ble Daniel Howard Kiely arrestert, også han i den russiske hovedstaden. Kiely er nestsjef ved "Applied Research Laboratory" ved Pennsylvania State University og har designet en rekke av de amerikanske torpedoene.

Den fatale dagen, 12. august, hadde Kursk 118 mann om bord. Den normale oppsettning er 107. Om bord fantes også  flere nye VA-111 torpedoer til utprøving.

Hva skjedde med Kursk?

Den offisielle russiske versjonen - etter Clintons og CIA-sjefens besøk - ble til slutt at Kursk sank som en følge av en eksplosjon i torpedorommet i baugen. Flere teorier om hva som avstedkom denne eksplosjonen har vært presentert. Felles for dem er at de innbærer enten grove design-feil ved de russiske torpedoer eller manglende kompetanse hos mannskapet. Kursk var ubåt-flåtens "Pyotr Velikiy" - flaggskipet. Kun det beste mannskapet ble valgt ut til tjeneste om bord. I tillegg skyldes antagelig overbelegget på 11 mann at Kursk hadde VA-111 ingeniører med seg på toktet. I henhold til den offisielle forklaringen skal det ha begynnt å brenne på torpedodekket ombord på Kursk. Dette skal ha ført til at ubåten stupte mot bunnen og en eller flere torpedo-stridshoder detonerte, enten som følge av brannen eller som følge av sammenstøtet med sjøbunnen. 

En rekke observasjoner passer dårlig med denne forklaringen.

- SOS-signalene som ble hørt ombord på "Pyotr Velikiy" ble tapet og senere analysert. Man kom fram til at disse var av en så rytmisk karakter at de var maskinellt frembrakt. Ingen slik mekanisme finnes ombord på russiske ubåter. De er imidlertid vanlige ombord på amerikanske ubåter og finnes også hos Los Angeles-klassen. Den hvite og grønne bøyen bekrefter at også en amerikansk ubåt var i problemer i området. Pentagon har senere innrømmet at to av deres ubåter i området, USS Memphis og USS Toledo ikke svarte på anrop etter hendelsen.

- De norske dykkerne som til slutt fikk åpnet lukene på Kursk rapporterte at de så et "bremsespor" i sjøbunnen aktenfor båten. Dette målte de til 135 meter i lengde. Basert på dette sporet, sjøbunnens sammensetning i dette området, Kursks vekt, volum og hydrodynamikk har man konkludert med at retardasjonen som fant sted da Kursk traff sjøbunnen utgjorde 0.07 G. Dette forklarer ikke detonasjonen.

- Russiske torpedoer er designet for å motstå brann lenge nok til at mannskapet kan få slukket den.

- Kursk sank med teleskoputstyret (A)(antenner, radar, periskop, m.m.) ekstendert. Det er rutine å slå ned dette utstyret ved dykk, selv i nødstilfelle. Om dette ikke gjøres feller Antey-II ubåtene dette inn selv, helautomatisk, ved 30 meters dyp. At Kursk lå på bunnen med dette utstyret ute, betyr at hun sank fra periskopdybde og at teleskopmekanismene var ute av funksjon. Et alternativ er at båten var fullstendig strømløs i det hun sank, men Kursk har en rekke backup systemer, hvorav flere befinner seg i de bakre deler. I tillegg viser det seg ved Kursks anløp etter hevingen at største delen av teleskoputstyret var revet av. 

- De norske dykkerne fortalte at Kursk hadde en flenge i skroget (B) fra baugen til tårnet. Ingen eksplosiver lagres så langt bak. 

- Da den russiske rescue-ubåten skulle koble seg til bakre rømningsluke (D) var de ikke i stand til å opprette en vanntett tilkobling. Dette skal ha skyldes at skroget i dette området (C) var skadet. Heller ikke de vest-alliertes ubåter klarte å koble seg til bakre rømningluke. Deler av Kursks skrog i dette området ble sveiset ut før heving.

- Halefinnen på Kursk er tilsynelatende lett skadet. (E) Dette kan skyldes at deler av ubåten sklir langs skroget og treffer finnen, men bare dersom ubåten har bevegelse fremover.  

Kollisjon?

Det har lenge vært kjent at amerikanske ubåter følger russerne tett bak i den hydroakustiske lydskyggen som skapes av den russiske ubåtens egne propeller. For å avsløre dette har russerne utviklet en teknikk som kalles "Crazy-Ivan". Under en Crazy-Ivan vender den russsiske ubåten kjapt og skrur av alle maskiner for å lytte i sin egen tidligere lydskygge. Kapteinen på den forfølgende ubåten har intet annet valg, om han ikke vil bli oppdaget, enn å skru av sine maskiner og håpe at han ikke glir inn i ubåten han forfølger. Denne manøvreringstradisjonen har medført en rekke ulykker både under og etter den kalde krigen.

9. Oktober, 1968. En ukjent russisk og en ukjent amerikansk ubåt kolliderer i Barentshavet. To døgn senere ankommer en skadet amerikansk ubåt Haakonsvern.

Mars 1971. Hendelsen fra 1968 gjentar seg. Publisert i New York Times i 1975.

Midten av 1971. USS Dace kolliderer med en russsisk ubåt i middelhavet.

1972. USS Puffer treffer en russisk ubåt. Ingen av ubåtene ble alvorlig skadet.

1981. HMS Sceptre sklir inn i en russisk ubåt bakfra.

Oktober 1986, Den sovjetiske "K-219" SSBN Type 667AU synker i atlanteren etter kollisjon med US Navy USS "Augusta" SSN 710 av Los-Angeles klasse.

11. februar, 1992. USS Baton Rouge treffer en russisk ubåt nær Murmansk. For første gang innrømmer Pentagon en kollisjon.

Mars 1993, Den russiske ubåten "K-407" SSBN (nå "Novomoskovsk") Type 667BDRM (Delta), strategisk ubåt og US Navy SSN 646 "Grayling" Sturgeon-klasse ubåt kolliderer.

En kollisjon mellom USS memphis og Kursk vil kunne forklare en rekke av forholdene gjengitt over. Det passer også godt med utskriften av den norske seismografen. Den viser to separate hendelser, 1 og 2, begge av ca. 10-15 sekunders varighet avskilt av ca 25 sekunder. Deretter følger 85 sekunder senere to kraftige hendelser (3) som representerer 2.2 på Richters skala.

Det er allikevel en serie forhold som ikke lar seg forklare med en kollisjon mellom USS Memphis og Kursk.

- Kollisjoner mellom russiske og amerikanske ubåter har på grunn av Crazy-Ivan nærmest blitt en tradisjon. Aldri tidligere har den amerikanske presidenten kastet seg i Airforce one og hastet til Moskva slik Clinton gjorde da Kursk sank. CIA-sjefen har heller aldri i alle hemmelighet reist til samme sted i en slik anledning.

- Hvorfor jaget store russiske marinestyrker USS Memphis helt til Bergen? En slik jakt har ikke funnet sted ved tidligere kollisjoner.

- Kursk ble funnet med babord torpedoluke åpen. Slike luker åpnes umiddelbart før avfyring av en torpedo. Kursk var i ferd med å teste ut SS-N-19 raketter da hun sank. SS-N-19 avfyres fra luker på oversiden av skroget.

- Los Angeles-klasse ubåter har tynnere skrog enn Kursk. At kursk treffer kjølen på USS Memphis kan forklare hvorfor Kursk blir hardere skadet. Men det forklarer ikke hvorfor torpedoene detonerte 85 sekunder senere. Dersom USS Memphis rammet Kursk og sistnevnte tok inn vann kan det utmerket godt ha ført til kortslutninger og brann. Imidlertid er 85 sekunder med brann ikke nok til å antenne russiske torpedo-stridshoder.

- Det ble funnet biter av et gjerde på bunnen i nærheten av Kursk. Gjerdet skal stamme fra en Los Angeles-klasse ubåt. Men denne typen gjerde slåes opp automatisk når LA-klassen går i overflatestilling(bildet). Dersom USS memphis gikk i overflatestilling kan ikke tårnet ha truffet Kursk. Tårnet på USS Memphis fremstår som intakt på det russiske satelittfotoet gjengitt over.

- Kontreadmiral Vladimir Kasatonov åpnet ild mot et ukjent fiende med hele 40 runder skarp ammunisjon. Denne typen handling i fredstid krever godkjenning fra Nordflåtens overkommando. Hvorfor var situasjonen så alvorlig at Nordflåtekommandoen gav Kasatonov ordre eller tillatelse til å bruke skarp ammunisjon?

- En russisk marine-ingeniør snikfotograferte styrbord side av Kursk skrog etter at ubåten ble lagt i tørrdokk. Dette er det eneste bildet som eksisterer av Kursks styrbord side. På bildet ser man et sirkulært hull i Kursks skrog (innringet av fotografen selv) rett under tårnet. På innsiden av hullet befinner kommandosentralen seg. Metallet rundt hullet er bøyd inn, som ved et innslag.

Dersom dette hullet er et innslagshull etter en direkte treffer fra en torpedo forklarer det hvorfor det ikke ble gjort noe forsøk på å reversere eller blåse de bakre ballastttankene. Det forklarer også hvorfor det aldri ble gjort noe forsøk på å sende nødsignal i de 85 sekundene det gikk før Kursks torpedoarsenal detonerte, rett og slett fordi et torpedo-treff som på bildet vil sette hele ubåtens kommandosentral ut av funksjon. En torpedo som treffer skroget i denne posisjonen vil også kunne detonere Kursks eget torpedo-arsenal.

Torpedert?

Dersom det var USS Memphis Pyotr Velikiy fikk sonar-svar fra på bunnen ved siden av Kursk har amerikaneren høyst sansynlig vært i området for å spionere på den russiske ubåten. Funnet av det avrevne gjerdet tyder på at USS Memphis gikk i overflatestilling da den ble skadet. Kursk gikk ned få minutter etter å ha avfyrt en serie SS-N-19. Som nevnt er SS-N-19 missiler som stiger til operasjonshøyde før de aktivt søker etter det beste målet. Kursk avfyrte sine SS-N-19 mot et utrangert russisk marinefartøy som ble brukt som skyteskive. Rakettene var "kalde" - de ikke førte neseladning/stridshode. Dersom USS Memphis gikk opp i overflatestilling umiddebart før eller etter at denne serien ble avfyrt kan en eller flere av SS-N-19 rakettene ha oppfattet den amerikanske ubåten som et bedre mål enn det gamle, rustne russiske skipet. Selv om missilene var kalde, vil de ved innslag i USS Memphis kunne forårsake betydelig skade og flere døde og sårede. USS Memphis har i så tilfelle blit truffet i tårnet. Det forklarer gjerdet som ble funnet av russerne. Det kan også forklare hvorfor USS Memphis ikke svarte på anrop i timene etter at Kursk sank. USS Memphis kan ha oppfattet at de var under angrep og besvart ilden. Alternativt kan USS Toledo som var i nærheten for å dekke USS Memphis, ha oppfattet at sistnevnte var blitt senket av russiske raketter og avfyrt sine torpedoer mot Kursk og dermed skadet den russiske ubåten på flere steder før kommandosentralen og torpedorommet fikk en eller flere direkte treffere og K-141 Kursk gikk til bunns.

Uavhengig av hva som skjedde med Kursk den fatale augustdagen da stemningen i Barentshavet ble skrudd 30 år tilbake i tid passet det amerikanerne aldeles utmerket at Russernes mest moderne ubåt gikk til bunns med en last VA-111 - et våpen amerikanerne ikke aner noe om og gjerne vil legge sine hender på.

Besetningen på Kursk ble dekorert post mortem. Skal vi tro den offisielle russisk-amerikanske versjonen av hendelsene, ble de dekorert for å ha senket sin egen ubåt i milliardklasse.