Egoisme, altruisme og gruppeseleksjon
- En disseksjon av
Dawkins
Den engelske zoologen Richard Dawkins har jobbet
for å skape en bro mellom vitenskapens folk og det vanlige mennesket.
Han har skrevet flere bøker, kronikker og opptrådt på TV for å fremme
sine teorier om blant annet utviklingslæren og forklare sin ateisme.
I Dawkins’ bok The selfish
gene fra 1976 gjøres betraktninger rundt mennesket og dets ”slaveri”
under, eller i motsatt tilfelle, dets herredømme over sine gener hva
angår adferd, sosiale handlinger og moral. Vi har i denne teksten tatt
utgangspunkt i første kapittel i boken, Hvorfor er menneskene til?,
og sett på Dawkins’ bruk av de moralsk ladde begrepene egoisme og
altruisme og konsekvensene å gjøre mennesket til en genetisk maskin.
Først vil vi greie ut om
begrepene altruisme, tilsynelatende egoisme og egoisme og Dawkins’,
ifølge oss, riktige og feilaktige bruk av dem, før vi ser på noe vi
mener Dawkins har oversett i sin tekst: Sann altruisme. Deretter setter
vi spørsmålstegn ved Dawkins’ usannsynliggjøring av gruppeseleksjonen
til fordel for individseleksjonen. Videre følger en kritikk av Dawkins’
språkbruk, ordvalg og hvordan han trekker vidtgående konklusjoner på
spede grunnlag samt følgene av å se på mennesker som genetiske maskiner,
og usikkerheten som er knyttet til denne konklusjonen.
Dawkins
definerer egoisme som en observerbar størrelse, en handling, eller
snarere konsekvensene av denne. Egoisme er, i henhold til Dawkins når et
individ begunstiger seg selv på bekostning av andres velferd. Velferd er
i denne sammenheng definert på en slik måte at det ligger svært nært til
Darwins ”fitness”: Høy velferd gir høy sannsynlighet for genetisk
overlevelse. En ren egoistisk handling er det i følge Dawkins for
eksempel når hunnkneleren spiser hannkneleren under reproduksjonsadferd.
Et annet eksempel han nevner er pingviner som det gjennom adferdsstudier
har vist seg forsøker å dytte hverandre i vannet i den hensikt å finne
ut hvorvidt det er sel i vannet (Dawkins 2003:354). Dersom det er
tilfelle, vil den dyttede pingvin antageligvis blir spist. Likevel, sier
Dawkins, trenger ikke slike konsekvenser være tilstede for at handlingen
skal kunne beskrives som egoistisk, de overnevnte eksempler er kun egnet
som illustrasjoner for den filosofiske handlingen ”egoisme” på grunn av
sin iboende dramatikk. Enhver handling egnet til å tilrøve seg andre
individers ressurser, om en av mindre betydning for dennes velferd er
egoisme slik Dawkins behandler temaet. Egoisme er også en betegnelse for
den handling et individ velger i den hensikt å begrense, desimere eller
fullstendig stanse et annet individs forsøk på å oppnå velferd på ens
egen bekostning.
Dawkins
erklærer at han ikke ønsker å forholde seg til motivasjonspsykologi,
men utelukkende bedømmer handlinger i en konsekvensanalytisk sammenheng.
Under disse forutsetninger blir hans betraktninger om egoisme adekvate,
men det er etter vår oppfatning allikevel grunn til å stille
spørsmålstegn ved anvendbarheten av en slik redegjørelse der individets
motiver er utelatt. Hunnknelerens tilsynelatende egoistiske og
dramatiske handling, å spise sin make, er ikke motivert ut fra egen
vinning og nytelse, men det bidrar også til å gi hennes avkom en større
sannsynlighet for overlevelse. I sin ytterste konsekvens kommer dette
endog hannkneleren til gode, i en genetisk forståelsesramme, idet hun
ved sin kannibalistiske handling medvirker til hans geners overlevelse.
Dette kan hende faller inn under det Dawkins kaller ”genetisk egoisme”,
men det er vanskelig å ikke få følelsen av at Dawkins ved å fjerne motiv
fra handling gjør seg skyldig i ”reduktum ad absurdum” og derigjennom
gir betydelig rom for feiltolkninger av individers handlinger.
Begrepet altruisme var det
den franske filosofen Auguste Comte (Yahoo Encyclopedie 2003 URL) som
først tok i bruk, men altruismens idé er svært gammel: ethvert menneskes
moralske mål er å tjene andres velvære. Enhver handlings moralske verdi
skal måles ut ifra denne standarden. Altruismen anser egeninteresse som
noe negativt, og det innebærer at en handling utført med egeninteresse
som motiv per definisjon er umoralsk. Hvilke “andre” man skal tjene sier
altruismen som sådan ikke om Den sier ikke bare at man skal ta seg av
sine barn og være hjelpsom mot sine venner, men at man har en moralsk
plikt til å tjene andre mennesker. Det vil si at man også skal tjene
mennesker man i virkeligheten er helt likegyldig overfor, mennesker man
ikke liker, til og med sine fiender.
- Rosa
Luxemburg, sann altruist?
Dawkins definerer altruisme
som egoismens rake motsetning (Dawkins 2003:352). En fugl som spiller
skadet for å trekke rovdyrets oppmerksomhet vekk fra redet med avkom
representerer for Dawkins en så stor grad av altruisme at eksemplet er
verdt å nevne (Dawkins 2003:355). Flokkdyr som ved påfallende adferd
tiltrekker seg både flokkens og rovdyrets oppmerksomhet er et annet
eksempel som trekkes frem(ibid.). Altruisme er dermed definert ved et
individs handling i det denne er egnet til å redusere individets velferd
til fordel for et annet individ. Som i egoismens definisjon innebefatter
altruisme ikke bare handlinger som etter rimelig sannsynlighet medfører
egen død eller lemlestelse, men også handlinger med konsekvenser av
mindre omfang. Det å gi av sine egne ressurser, uansett hvor lite, er
altruisme i henhold til Dawkins, naturligvis under den forutsetning at
det ikke er en påtvunget handling. Igjen erklærer Dawkins at han velger
å ikke forholde seg til motiv (Dawkins 2003:354), kun til handling.
Tilsynelatende altruisme med egoisme som motiv er for Dawkins en
altruistisk handling(Dawkins 2003:357), da han ser motivet som
irrelevant.
Det
er igjen grunn til å stille spørsmålet om man i det hele tatt kan
behandle altruisme som begrep etter at man har gjort det valg å
neglisjere motiv. Hunnfuglens ønske om å fremstå som invalid i den
hensikt å lure en predator medfører ganske riktig en betydelig risiko
for hennes del, samtidig som motivet synes edelt. Hunnfuglens motiv er å
redde sitt eget avkom, å tildele dem større sannsynlighet for
overlevelse(Dawkins 2003:355). I motiv ikke påfallende ulikt fra
hunnknelerens trass i den tilsynelatende forskjell i adferd. De ønsker
det begge det beste for sine etterkommere, sine gener. Til tross for
forskjellen mellom de to ved at den ene moren velger selvoppofrelse,
mens den andre ofrer sin make synes Dawkins’ definisjon å ha fått en
åpenbar slagside: svært identiske handlinger, omsyn til eget avkom,
havner på hver sin ende av en linje fra egoisme til altruisme. Dawkins
velger allikevel å gjøre dette i håp om at en ren konsekvensanalyse er
adekvat.
Dawkins
snakker om tilsynelatende altruisme(Dawkins 2003:353). Det er en
beskrivelse som passer på handlinger som utad later til å være
altruistiske, men i virkeligheten, ved nærmere ettersyn, egentlig er
egoistiske. Som eksempel trekker Dawkins frem at hettemåker bygger reder
i store kolonier, tilsynelatende for å kunne beskytte hverandre mot
fiender. Det viser seg imidlertid at en annen fordel ved å bygge reder
tett i tett er sjansen til å kunne spise naboens unger til
middag(Dawkins 2003:353,354). Med dette kan Dawkins ville si at vi alle
i bunn og grunn er egoister fordi vi - og dyrene - får noe igjen for en
tilsynelatende altruistisk handling.
Dawkins understreker
at han snakker om konsekvenser av handlinger, ikke motiver(Dawkins
2003:354). En konsekvens av hettemåkenes atferd er at de faktisk står
bedre rustet i mot fiender, men kan det ses på som tilsynelatende
altruisme? Det er også egoisme i den forstand at hettemåkene gjør dette
for selv å bli beskyttet, ingen av den slår seg ned sammen med de andre
for å beskytte dem. Ergo, er hettemåkenes boliger ved nærmere ettersyn
ren egoisme i og med at ingenting ofres.
Tilsynelatende
altruisme er en merkelapp som Dawkins setter på denne typen atferd, men
vi vil påstå at denne heller burde vært satt på de hendelser Dawkins
sier er altruistiske. Fuglen som spiller skadet for å redde fugleungen
for eksempel(Dawkins 2003:355). Denne hadde opptrådt altruistisk hadde
fugleungen vært adoptert, eller en gjøkunge, men ved å fremføre dette
skuespillet øker fuglen sjansen for at hennes gener skal kunne leve
videre uten at det går på bekosting av hennes egne overlevelsessjanse.
Vi må her anta at fuglen er sikker på at hun vil overleve, siden ungen
uten henne uansett ville dø. Dette ser ved første øyekast ut til å ut
til å være altruistisk, men etter en liten ettertanke kan vi konkludere
med at det er i virkeligheten en egoistisk atferd. Dermed ser Dawkins ut
til å ha valgt eksempler for utgreiing av uttrykk som rett og slett ikke
stemmer etter at en har tatt en nærmer titt på eksemplene.
Som
nevnt ligger det i begrepet sann altruisme at en handler til det beste,
ikke bare for venner, barn/avkom med samme genetisk materiale, men også
for individer utenfor sin egen ”gruppe”, noen en ikke er i direkte
slektskap med. Når en fuglemor handler til det beste for avkommet, slik
vi ser i Dawkins eksempel på en fugl som later som om hun er skadet for
å trekke rovdyrets oppmerksomhet vekk fra redet, er dette etter vår
oppfatning som sagt ikke en altruistisk handling. Hun handler for å
sikre overlevelsen av sine egne gener og dermed blir dette heller en
egoistisk handling. Hva er da et passende eksempel på sann altruisme? La
oss ta et eksempel med en antilope som blir jaget av en løve på en
afrikansk steppe. I følge Dawkins vil antilopen kunne handle altruistisk
hvis den har ofret seg til fordel for avkom eller resten av sin egen
antilope flokk. Vi spør imidlertid om ikke sann altruisme ligger at
antilopen må ofre seg for at løven og dets avkom skal bli mett og
overleve? Ingen ting ved denne handlingen kan føre til at antilopens
gener får en bedre sjanse til å overleve, mens løvens gener definitivt
vil få et forsprang. Hvis en overfører dette til menneskets verden vil
gode eksempler på sanne altruister være buddhismens grunnlegger,
Siddharta Gautama(buddha), Frans av Assissi og Rosa Luxemburg. Alle
disse var velstående mennesker med høy status som gikk ut fra sin egen
”gruppe”, her sosiale klasse, for å hjelpe mennesker som var mindre
heldige enn dem selv. Den første buddha var en indisk prins som ga fra
seg alt han eide for å vie livet sitt til å finne den sanne mening og
hjelpe de fattige. Frans av Assissi har en lignende historie, mens Rosa
Luxemburg er et eksempel fra nyere tid. Hun var en del av adelen i
Tyskland og ofret sitt liv og status for å slåss på linje med arbeiderne
for deres rettigheter.
Om gruppeseleksjon
Dawkins diskuterer i teksten
på hvilket nivå en kan si at evolusjonen foregår på. På arts-, individ-
eller gruppenivå. Han innfører senere begrepet gruppeseleksjon om
seleksjon på artsnivå og tilsvarende for individseleksjon. I begrepet
gruppeseleksjon legger han at ”levende skapninger utvikler seg til
”artens beste” eller til ”gruppens beste”” (Dawkins 2003:355)
Gruppeseleksjon finner altså sted når en gruppe individer lærer
altruisme på en slik måte at om ikke alle, så mange, av individenes
handlinger er til fordel for gruppens velfred. Denne gruppen blir som
direkte konsekvens bedre rustet i konkurranse og kamp med andre grupper
som ikke har utviklet denne altruisme. En kan forestille seg en
stammekrig der den ene stammen opptrer altruistisk og individenes
overlevelse er underordnet stammens og den andre der individene opptrer
rent egoistisk. Det er god grunn til å anta at altruistenes stamme vil
gå seirende ut. Begrepet individseleksjon er motsetningen til
gruppeseleksjon og går ut på at det er de individene som er best egnet
til overlevelse som blir selektert ut til videre overlevelse. En
egoistisk opprører i en gruppe altruister som er bestemt på å utnytte de
andre individenes altruisme, har større sjanse for overlevelse. En
altruistisk gruppe vil altså bli overkjørt av egoistiske individer.
Dawkins er motstander av teorien om gruppeseleksjon. Han postulerer at
den er resultatet av en misforståelse og begrenset innsikt i evolusjonen
(begrepet naturlig seleksjon). ”De kom galt ut fordi de misforsto
hvordan evolusjonen virker. De gjorde den feilaktige antagelsen at det
viktige i evolusjonen er artens (eller gruppens) fordel enn individet
(eller genets)” (Dawkins 2003:350).
- Homo
Sapiens Neanderthalensis, bosatt ved isbreer med obligatorisk altrusime
og gruppeseleksjon som årsak og virkning?
Teorien om gruppeseleksjon
har likevel blitt utbredd. Dawkins mener at gruppeseleksjons-begrepet
har hatt slik slagkraft fordi det ”appellerer til moralske og politiske
idealer i mennesket” og ”i våre mer idealistiske øyeblikk hedrer og
beundrer vi dem som setter andres velferd høyest” (Dawkins 2003:358).
Det viktigste argumentet mot teorien er, i følge Dawkins, at det oppstår
problemer når en skal avgjøre hvilket nivå som er riktig, det vil si
hvem som skal innlemmes i gruppa og beskyttes av altruismen. I krig er
det nasjonen som er viktigst og individer oppfordres til å skade og
drepe medlemmer av andre nasjoner eller grupper. En ”nyere” humanistisk
tankegang er at hele menneskearten skal være en gruppe, mens dyrevernere
kan mene at alle dyr skal beskyttes av altruismen innad i gruppa.
Dawkins påpeker imidlertid at det ligger en gammel og dyp følelse i
mennesket som sier at det skal tas særskilte hensyn til mennesker, at
medlemmer av egen art settes over andre arter. Mennesket er for Dawkins
art-istisk. Disponert for ”arts-rasisme”. Dawkins mener at dette er et
paradoks. Nemlig at det er en slik sterk motstand mot å ta med andre
arter inn i ”fellesskapet”. Man dreper uskyldige medlemmer av andre
arter for rekreasjon og glede, mens en motsetter seg henrettelse av
menneskelige forbrytere.
Dawkins sier selv at han er
tilhenger av det han kaller for teorien om genseleksjon. Her er det
genet, arveenheten, som er egeninteressens grunnleggende
seleksjonsenhet. ”(…) den beste måten å betrakte evolusjon på, uttrykkes
ved seleksjon som forekommer på det laveste nivå av alle” (Dawkins
2003:360) Vi betviler imidlertid om det går an å se på genet som
seleksjonsenheten i evolusjon. Er det mulig å snakke om utvelgelse av
gener? I naturen er det best tilpassede individet eller organismen som
overlever, velges ut, og får formere seg videre. Individet eller
organismen er en samling av gener som virker inn på hverandre på
forskjellige måter. Organsimen blir altså et produkt av mange gener. I
tillegg spiller miljøet organsimen befinner en betydelig rolle for
utvelgelsen av organismen. Vi mener derfor at det er svært problematisk
å snakke om utvelgelse av enkelt gener. Hvis vi tenker oss at et
menneske i urtiden hadde et gen som kodet for at mennesket skulle kunne
løpe ekstra fort. Dette genet gir selvfølgelig en fordel hvis vi tenker
oss situasjonen dette mennesket lever i, for eksempel at det fra tid til
annen blir jaget av sabeltanntigere. Dette genet vil da kunne bli valgt
ut. Men hva hvis vi tenker oss at urmennesket har mistet benene sine i
en ulykke. Mennesket har fortsatt et gen som i utgangspunktet er
fordelaktig, men som ikke får komme til uttrykk lenger. Genet, som da
ikke har noen positiv virkning vil da dø ut med dette mennesket. Eller
hva hvis dette mennesket har et annet gen som koder for at mennesket
ikke kan løpe fort som i tillegg er dominant i forhold til det
fordelaktige genet. Genet er der, men det er altså hvilke andre gener
som er tilstede som avgjør om dette genet kan utvelges eller ikke.
..
Om
mennesket, moral og samfunn
Dawkins fullfører sin
tolkning av mennesket og samfunn gjennomført lojal mot sin forståelse av
mennesket som genetisk vesen, men er omsyn og evne til å leve som
borgere kun er et uttrykk for gen-egoisme? Problemet som oppstår er at
Dawkins ved sin argumentasjon i utstrakt grad fritar mennesket for evne
og vilje. Mennesket er redusert til en genetisk størrelse, et produkt av
noen millioner års seleksjon og gruppeseleksjon. Er et slikt menneske
ansvarlig for sine handlinger? Ingen vil straffe en løve for den
bestialske handling det er å drepe en Zebra, ei heller et menneske.
Tradisjonelt vil rovdyr som henfaller til den siste handlingen bli
avrettet i den tro at det er sannsynlig at dette individet vil drepe
mennesker igjen, enn at en annen representant for arten vil gjøre det
samme. Men det er ingen innen den opplyste del av vår verden, kanskje
med unntak av sauebønder, som holder dyret ansvarlig eller tilskriver
det en ”ond” motivasjon for sin handling. Hva da med mennesket, hvis
mennesket på samme vis som en hvilken som helst predator er et produkt
av sine gener, sin seleksjon? Kan det med snev av moralsk tyngde stilles
til ansvar for sine handlinger? Vi tolker Dawkins tekst som at svaret er
nei. Samfunnet oppfordrer til altruisme og straffer ekstreme egoistiske
handlinger. I enkelte tilfeller kan det også se ut til at samfunnet har
akseptert Dawkins’ frafall av moral og påfølgende konsekvensanalyse. Et
utmerket eksempel er oppgjøret etter siste krig, der en del av de
avrettede, om enn langt fra alle, på en troverdig måte la for dagen et
altruistisk motiv for sine handlinger, uten at det ble tillagt vekt.
Konsekvensen av handlingene fremstod for fellesskapet som egoistiske,
alternativt egnet til å bedre en annen gruppes velferd fremfor deres
egen. For den norske nasjon var det et svik og en straffbar handling
uavhengig av hva de straffede måtte ha hatt som motiv. I andre
sammenhenger bedømmer samfunnet en handling med basis i motiv, et drap
begått for å verge seg selv eller sine barn anses som en akseptabel
handling i motsetning til et drap begått for en vinning eller lysts
skyld, og man velger dermed nærmest instinktivt en motivanalyse i strid
med Dawkins’ konsekvensbaserte forståelse av altruisme og egoisme. Ingen
forventer av noen at de skal avstå fra drap dersom konsekvensen av dette
er skade eller død for en selv eller ens nærmeste, trass i at dette, i
henhold til Dawkins, satt på spissen, er den ultimate altruistiske
handling.
Dawkins kommer
innledningsvis med en advarsel som andre sosiobiologer gjentar og har
gjentatt til det kjedsommelige: at man påpeker at noe er på en spesiell
måte, betyr ikke at man mener at det bør være slik. Denne advarsel er
som regel, og også her, etterfulgt av en oppfordring til å søke etter
moral på tvers av de genetiske og biologiske prinsipper. I fare for å
misforstå Dawkins må det anføres at å først postulere og underbygge at
mennesket er et produkt ene og alene av evolusjon, en
overlevelsesmekanisme for et DNA molekyl, for deretter å be det søke
etter moral i seg selv fremstår som et paradoks. I Dawkins’ modell kan
ikke moral være en egenskap mennesket har med seg som en naturlig del av
sin eksistens, ei heller kan det være innlært, i det andre mennesker
nødvendigvis må være ens lærer. Utelukker man metafysikk og religion er
det lett å føle at denne oppfordringen blir hengende uten verken
begrunnelse eller forklaring.
Det
er dog elementer i mennesket som skiller dette fra andre dyr. Evnen til
å ha tro på idealer som Gud, proletariatet, nasjonen, rettsstaten,
demokratiet og rettferdighet og å omsette disse idealer og troen på dem
til handling. Som Machiavelli beskriver det: Evne og vilje til å avgi
egen frihet til staten i bytte mot sikkerhet. Skal man legge Dawkins’
genetiske holisme til grunn må menneskets begrep om idealer som ”gode
handlinger”, moral, etikk og for den sakens skyld mot, være et
biprodukt; et rudiment eller et evolusjonært feilskjær. Evolusjonære
feilskjær har en tendens til å ende på den genetiske kirkegård, mens
altså mennesket har vært den mest fremgangsrike art verden har sett med
tanke på utbredelse og fitness. Moral, og ideen om en ”god” handling
slik den fremstår og har fremstått i alle høykulturer kan ikke forklares
ut fra genetiske forutsetninger alene, i det idealistiske revolusjonære
og soldater medvirker til sin egen genetiske død, med den konsekvens at
deres gener for lenge siden ville vært varig fjernet fra populasjonen.
Om usikkerheten
Dawkins skriver at
“[…] vi – og alle dyr – er maskiner skapt av våre gener”. Dette
innebærer at mennesket, ifølge Dawkins, reduseres til en genetisk
maskin. En maskin som er forutsigbar og ukomplisert. Menneskets historie
og generelle atferd burde i utgangspunktet kunne bekrefte denne
påstanden, men av erfaring og observasjon kan vi se at dette ikke later
til å stemme fullt ut. Mennesket er rett og slett for uforutsigbart. Det
handler annerledes enn det som kan forventes av en maskin programmert av
genene. Som nevnt under avsnittet ”Sann altruisme” er det flere
eksempler i historien på mennesker som ofrer seg for noe som ikke er
direkte genetisk tilknyttet til dem selv. I psykologien ser vi at
mennesker med tilnærmet like oppvekstsvilkår kan bli svært forskjellige
som voksne individer, atferden hos mennesket er svært forskjellig fra
individ til individ. I dyreverdenen vil vi kunne si med større sikkerhet
at individer med like ”oppvekstkår” vil ligne hverandre. Er det noe
Dawkins har glemt å ta med i betraktningen når han snakker om mennesket
som en maskin skapt av sine gener? Kanskje mennesket da ikke er en
genetisk maskin allikevel, men påvirkes av noe annet, mer komplisert enn
genene? Flertallet av mennesker kan kanskje ende opp like, men ikke
alle? Dette må kunne sies å undergrave påstanden om at mennesket
virkelig er en genetisk maskin.
Om aksiomatikk
Dawkins ser ut til å
trekke vidtgående konklusjoner på svært spinkle grunnlag. Han legger inn
få muligheter for etterprøvbarhet og deduksjon. En annen ting vi merker
oss ved er at han bruker svært få eksempler, som i tillegg kan betegnes
som isolerte, som bevis for mange påstander. Dawkins glemmer tydeligvis
at det i naturvitenskapen er gjennomsnittet som teller.
Vi synes også det er
verdt å nevne at det kan virke som om Dawkins på forhånd bestemmer seg
for hva konklusjonen på hans ”drøftinger” skal være og dermed kun ser på
enkelte, selvutvalgte eksempler og bare nevner den siden av saken som
passer inn under Dawkins’ slutning.
I teksten gir han fem
forskjellig eksempler fra dyrenes, noe som ikke kan sies å være et bredt
og representativt utvalg som dermed kan brukes til en delvis
generalisering. Dette er eksempler blant annet på egoistisk og
altruistisk atferd. Fra Dawkins’ ståsted blir hunnkneleren eksempelet en
illustrasjon på en egoistisk handling. Men er det egentlig riktig?
Handler hun ikke til det beste for sine egne gener, noe som i følge
Dawkins er altruisme?
Dawkins snakker om feige
pingviner og fornuftige knelere(Dawkins 2003: 354). Ord som beskriver
menneskelige egenskaper. Akkurat som vi sjelden snakker om tankefulle
eller sjenerte dyr, vil de færreste oppfatte feighet eller fornuft som
egenskaper et dyr innehar. Dawkins benytter ordene som beskrivelser av
de handlingene dyrene utfører, og de penser oss inn på tankene å gjøre
om dyrene i hans eksempler til mennesker. Han mener neppe å si at
pingviner kan være feige, men den oppførselen de har ville dersom de var
mennesker blitt oppfattet som et eksempel på feighet. Hadde det stått en
rekke med mennesker langs iskanten og prøv å dytte hverandre uti vannet
for å fange mat, ville den som dyttet naturligvis vært en feig person,
fordi den ikke turte å hoppe uti vannet selv.
Å bruke moralske ord på en
slik måte som Dawkins er å forandre eller redusere betydningen av
ordene. Å si at pingviner er feige fordi de venter at en annen skal
hoppe ut i vannet før dem, kan oppfattes galt fordi et menneske som
beskrives som feigt vil ha tatt et overveid valg i situasjonen.
Mennesker har en moral og en fornuft og å ikke ta konsekvensene av sine
valg, eller stå for det man har gjort i pinlige øyeblikk vil ofte bli
sagt er feigt gjort. Pingviner, er i motsetning til mennesker verken
utstyrt med fornuft eller moral og avgjørelsene de tar må dermed kunne
sies å bygge på instinkter eller erfaringer, uten overveielser for hva
som er rett og galt. Dermed kan de heller ikke sies å være feige i det
de trolig ikke har sett at det finnes en ”modig” mulighet.
I det samme eksempelet møter
vi på at han omtaler pingvinene som ”forsøks-kaniner”. Selv om dette
ordet stammer fra dyreverdene, brukes det ikke om dyr. Mus brukt i
vitenskapelige forsøk kan for så vidt omtales som forsøks-mus, men
kaniner derimot vil neppe bli omtalt som forsøks-kaniner dersom det ikke
bevisst legges vekt på ordspillet. Kun mennesker kan beskrives som
forsøks-kaniner, fordi det er en egenskap kun mennesket kan ha. Kun
mennesket kan bli behandlet som et forsøksdyr, uten å virkelig være det.
Ved å beskrive pingvinene som forsøks-kaniner og feige blir eksemplet
hans en parallell til menneskeverden, noe som vi kunne oppleve, ikke
bare en historie om den naturlige utvelgelsen fra dyrenes verden. At
dyreverden kan brukes som eksempler for menneskeverden er tvilsomt i de
fleste tilfeller. Egenskaper som fornuft og moral er en svært stor og
betydningsfull forskjell mellom mennesker og dyr, og eksempler fra
dyreverden kan ikke uten videre bringes inn i og sammenlignes med
menneskene samfunn.
Dawkins hevder i sin bok at
mennesket er, som alle dyr, en maskin skapt av sine gener. At vi er til
bare for at våre gener skal få muligheten til å leve videre. Videre
påpeker Dawkins at for eksempel pingviner ikke kan gjøres moralsk
ansvarlige for sine handlinger fordi de er dyr. Dette står i sammenheng
med den oppfatning de fleste av oss har av forskjellen mellom mennesket
og andre dyr: Dyr kan ikke stilles til ansvar for sine handlinger fordi
de ikke har muligheten til å se formålet med å begrense sine egne
handlinger på et etisk grunnlag. De kan, som oss, forstå at deres
handlinger kan volde smerte eller glede. De har også friheten til å
velge hvilke handlinger de vil foreta seg og se konsekvensene av sine
handlinger, men de kan ikke se at det finnes moralske grunner til å
frastå fra enkelte handlinger.
Dersom mennesket kun var
styrt av sine gener, ville det si at vi ikke hadde noen mulighet til å
påvirke våre egne handlinger som mennesker. At alt vi gjorde og foretok
oss kunne begrunnes med at det ”lå i våre gener”. Hvis dette var
tilfellet ville mennesket heller ikke kunne stilles til ansvar for sine
handlinger, fordi det selv ikke hadde noen mulighet til å styre over
dem. Genene kunne for så vidt stilles til ansvar, men det ville være
umulig å straffe disse uten å straffe mennesket. Ergo ville ikke
samfunnet ha noen mulighet til å straffe de handlingene som ikke passer
inn. Dermed ville det bli tilstander som kunne minne om ”det ville
vesten” i gamle dager, hvor alt var lov, og samfunnet ville etter alt å
dømme falle fra hverandre.
Dawkins sier at ”et samfunn
av mennesker basert bare på genenes lov om generell hensynsløs egoisme
ville være et svært stygt samfunn og leve i.”(Dawkins 2003: 351). Her
går det frem av ordet ville at Dawkins er av den oppfatning at
samfunnet vårt ikke er et stygt samfunn fullt av egoisme. Det står i
sterk motsetning til hva han sier om gen-egoisme og hvordan den gjør oss
egoistiske. Disse to synene står i motsetning til hverandre og en kan
umulig stå bak dem begge, slik Dawkins later til å gjøre i sin tekst.
Dawkins hevder at hans
synspunkter og oppfatninger generelt har en naturvitenskaplig
forankring. Han henviser til konklusjoner han mener å kunne trekke fra
et par store gjennombrudd innenfor den biologiske forskningen, for
eksempel Darwins arbeider med å forklare dynamikken bak utviklingen av
artene på jorda, klarleggingen av arvestoffets kjemiske struktur og dets
betydning for utviklingen av alt liv på jorda. Vi stiller imidlertid
spørsmål ved om Dawkins teorier virkelig er naturvitenskapelig
forankret. Han trekker som nevnt i tidligere avsnitt, vide konklusjoner
på spinkle grunnlag.
Det er heller ikke mulig å etterprøve det han
postulerer ved deduksjon, og en kan lure på om det da i det hele tatt
kan kalles naturvitenskap.
Det
har ikke vært meningen her å gå inn i noen diskusjon om det
vitenskapelige, biologiske
grunnlag som Dawkins bygger
på, men det er likevel fristende å bemerke at en rekke biologer med
større dybdekunnskap innenfor moderne forskning om evolusjonen ikke
deler innholdet i mange av de synspunkter Dawkins gir utrykk for. Vi
viser blant annet til den berømte evolusjonsbiologen, professor Simon
Conway Morris, University of Cambridge (2003).
Dawkins sier selv om boken
sin at den: ”[…] ikke er ment å forsvare darwinismen generelt. Den vil
isteden utforske følgene av evolusjonsteorien på et bestemt område. Min
hensikt er å undersøke egoismens og altruismens biologi” (Dawkins 2003:
350). Et hovedbudskap hos Dawkins er at individet langt på vei er blitt
redusert til et redskap for genene. Menneskene er gen-maskiner og
naturlig seleksjon foregår på gen-nivå. Vi har imidlertid stilt spørsmål
ved påstanden om at mennesket er en genetisk maskin og mener at Dawkins
overser viktige aspekter ved menneskelig oppførsel. Aspekter som kan
tilbakevise at mennesket er en genetisk maskin ved å vise at det ikke er
så forutsigbart som en kunne ha forventet.
Kilder
Morris,
Simon Conway. 2003. Life’s Solution –
inevitable Humans in a Lonely Universe.
Cambridge University Press.
Yahoo
Encyclopedie. Auguste Comte. Oppsøkt 23.10.2003. Tilgjengelig på
http://fr.encyclopedia.yahoo.com/articles/ni/ni_869_p0.html#ni_869.3
Dawkins, Richard. ”Hvorfor er
menneskene til?” Fra Det egoistiske genet. Universitetet i Oslo
2003: Originaltekster til filosofi- og vitenskapshistorie
|
