NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE
 

 

Moderne fotball

- Propagandamesterens favorittredskap

 
Europeere har spilt fotball og hatt det som underholdning i hundrevis av år. Fenomenet har hatt en utrolig utvikling gjennom tidene, spesielt på de britiske øyer, men også i resten av Europa. Før i tiden ble man kalt klubbhore hvis man byttet klubb, og utlendinger var helt utenkelig. Sammen med innvandringen har også antallet utlendinger i fotballen økt. Mange nordmenn er oppvokst med tippekampen på tv og har fremdeles et favorittlag i England som de holder med, men den gangen var det noe annet. Det var den gangen spillerne var britiske, men i dag spiller Arsenal uten engelskmenn. Det er ikke noe å si på London-klubben kvalitetsmessig, men er det verd å ofre identitet for kvalitet?
 
Man kunne i media se at afrikanere i europeisk fotball ble mobbet på grunn av etnisitet og i enkelte land som for eksempel Italia, har hakekors på stadion vakt oppsikt (Roma, Inter, etc.). Angivelig på grunn av slike hendelser, som forøvrig finner sted meget sjelden, har såkalte holdningsskapende kampanjer toget inn i fotballen for fullt, kanskje ikke i like stor grad her til lands, men mange store fotballnasjoner har vært dominert av slike propaganda-aksjoner. Av og til kommer krav fra supportere om at man bør holde politikken utenfor fotballen, men dette inkluderer ikke budskap som er en politisk korrekt nødvendighet. Samtidig skal det også nevnes at supportere, eller Ultras som de ofte kalles internasjonalt, kan vise identitet, stolthet og vilje til løsrivelse på tribunen. Det er noe man ser i spanske Primera Division. Lag med supportere fra Katalonia, eller spesielt Baskerland bruker så å si aldri det spanske flagget, men flaggene de identifiserer seg med kulturnasjonalt.
 
 
Italienske Livorno-supportere
 
 
 
 
 
 
Supportere av Katalonia og Baskerland i en uoffisiell kamp.
 
 

Sammen med innvandringen har nye fotballspillere strømmet til Europa. Og sammen med kommersialiseringen av fotballen gjør ikke det saken bedre for hardbarkede supportere som virkelig har hjertet i klubben sin. Nord-Europa er nok det området som har flest utenlandske spillere, mens Sør-Europa og Øst-Europa ikke sliter med problemet i like stor grad. Ser man til England finner man for eksempel Arsenal, London-klubben med fransk manager som ikke bruker engelske spillere. Sammen med kommersialiseringen av fotballen blir prisene på inngangsbillettene skrudd opp og vanlige folk blir så å si isolert fra å se laget i sitt hjerte. Klubber kan bli turistattraksjoner for asiater som er på ferietur med et kamera hengende rundt halsen.

Noen eksperter og journalister mener at det er utlendingene som gjør nivået på engelsk fotball så bra. I 2004/2005-sesongen var andelen utlendinger i den engelske serien helt oppe i 45%. Vanlige folk har lite de skulle ha sagt, men det ser ikke ut til at noen har protestert nevneverdig og alle er fornøyde bare kvaliteten fotballmessig heves, hvertfall den kommende generasjonen. Men hva har skjedd med stoltheten til engelskmennene? Den britiske identiteten som gjenspeiles i Union Jack som skotske Rangers-fans alltid viser respekt og lojalitet. Har den forsvunnet i dragsuget med det multikulturelle samfunnet der identitet og faktisk felleskap ikke betyr noe?

Det finnes imidlertid lyspunkt. Både Spania og Italia blir og sett på som de blant de beste fotballnasjonene i verden sammen med engelske Premier League. Serie A og La Liga skiller seg ut fra engelsk Premier League. Antallet utlendinger som dominerer i Spania og i Italia er mye mindre, selv om det skal sies at klubber som Barcelona, Real Madrid og Inter har en god del utlendinger. Spesielt interessant er Italia som vant VM i Tyskland. De fleste som spilte under VM i Tyskland spiller i hjemlig Serie A og ikke i utlandet. Dessuten viser de en unik patriotisme i europeisk målestokk under nasjonalsangen, spillerne viser en helt enestående holdning og respekt til fedrelandet.

Den baskiske klubben Athletic Bilbao fra Nord-Spania har en unik tradisjon i sin policy. Klubbens filosofi går ut på at alle spillerne i stallen må være etniske baskere. Mange vil da tro Athletic kun har bestått av spanske statsborgere opp gjennom årene, men også baskiske franskmenn har hatt opphold i Athletic. Den dag i dag brennes spanske flagg på tribunen i Bilbao av fanatiske supportere på grunn av hatet mot Spania. Klubbens suksess ga baskerne noe å være stolte av, de kunne fremme baskernasjonalisme samtidig mens de kunne være stolte av et godt fotballag. På 1990-tallet gikk avisen El Mundo ut med at 76% av de spurte i en undersøkelse heller ville rykke ned med Athletic enn å bryte med baskerfilosofien

 
Norsk Fotball
Rosenborgs lagoppstilling borte i Stavanger 9. april mot Viking bestod av 8 utlendinger og 3 nordmenn. Det er et tankekors. Norsk fotball er mindre norsk enn noen gang.
For 12 år siden inneholdt eliteserien 14 utlendinger, i år er antallet utlendinger oppe i hele 114. Antallet utlendinger i norsk toppfotball har også blitt kraftig kritisert av høyt profilerte personer som Åge Hareide og Nils Johan Semb, uten at det har hjulpet nevneverdig.
Det er ikke vanskelig å skaffe seg en spiller utenfor EU om man virkelig vil det (Til tross for regelen om maks 3 ikke-EU spillere på banen samtidig). Brann har økonomi til å holde antallet nordmenn oppe hele tiden og satser mye på kombinasjonen islendinger / nordmenn. Kameruneren Arnaud Monkam som var på prøvespill hos Brann høsten 2005 imponerte så mye at Brann ønsket å hente ham inn. Sånn gikk det, Brann fikk det som de ville. Når man skal hente en spiller utenfor EU så heter det at spilleren "må være absolutt nødvendig". Altså, spilleren må utelukkende gå rett inn på A-laget som forsterkning. Denne sesongen er han på utlån til naboklubben Løv-Ham i Adeccoligaen. Han var kanskje ikke så veldig nødvendig likevel?
 
Enkelte ganger når man ser internasjonal fotball (Champions League) eller engelsk Premier League som ofte domineres av utlendinger er det enkelte kommentatorer som har en tendens til å skryte klubber opp i skyene fordi de har en lav gjennomsnittsalder på startelleveren. Men når ungguttene ikke er lokale, men tvert imot ikke har noe tilknytning til klubben dersom man ser bort fra lønnsslippen, hvilken rolle spiller det egentlig? I Norge også har mange en tendens til å skryte "ungguttene" opp i skyene etter en god kamp. Ikke bare kommentatorer, men også media generelt og supportere. Mange eksperter erklærer at spillere som Tarik Elyounoussi (FFK) og Glenn Roberts (VIF) kan være gull verdt for landslaget om noen år. Man får høre at dette er den nye generasjonen norske, unge, tekniske spillere.
 
 
I Oslo er det lett å merke seg forskjellen på øst- og vestkanten. Med disse to områder hører også fotballklubber og spillerne i klubbene gjenspeiler samfunnet. Siden 1970-tallet har den sterke innvandringen til Oslo blitt en ny side av øst-vestskillet. Som kjent har Vålerenga lenge vært den tradisjonelle østkantklubben, mens Lyn er den tradisjonelle vestkantklubben. VIF satser på en blanding av norske unggutter og innvandrergutter, mens Lyn satser på en blanding av norske unggutter og billig import fra utlandet. Importvarer som igjen kan eksporters til større ligaer med betydelig provisjon. I tillegg til at VIF satser veldig fargerikt både på banen og på tribunen kan det også nevnes at blitzere på 90-tallet infiltrerte VIF-klanen og fikk mange av de gamle VIF entusiaster kastet ut av klubben fordi de hadde feil politisk ståsted.

 

Mens Osloklubbene har veldig forskjellige målgrupper satser RBK kanskje på å bli det nye Arsenal som spiller kampene sine uten engelskmenn.
Paradokset er at mens journalister og ekspertene hyller ungguttene og snakker om landslaget så glemmer de hvor spillerne egentlig kommer fra, og de "glemmer" den gamle tanken om at det norske landslaget skal representere Norge og ikke Ghana. Man velger kanskje den beste fotballen på kort sikt, men samtidig velger man vekk identiteten og Norges tilknytning til spillerne. Ser man talentutviklingen over lang sikt så kan man velge, vil man ha et landslag om noen år som minner om dagens Frankrike der kun keeper er etnisk fransk? Vil man at den hjemlige ligaen skal domineres av færrest mulig unggutter med norske navn? I såfall, hvorfor?

 

Med "ungutta" menes spillere som: Tarik Elyounoussi (FFK), Daniel Omoya Braathen (RBK), Alexander Banor Tettey (RBK), Glenn Roberts (VIF), Mohammed Fellah (VIF).
 
Dette er morgendagens spillere som ikke er norske av blod, men av papir.
                               

Alexander Banor Tettey og Per Ciljan Skjelbred (RBK)

 

 

 

Jalal El-Gharbi, Mohammed Fellah og Amin Nouri (VIF)

 

Jonathan Parr, Glenn Roberts og Tarik Elyounoussi

 

Glenn Roberts, Mohammed Fellah, Jalal El-Gharbi og norske Alexander Mathisen, Alexander Mathisen, Mohammed Fellah, Jalal El-Gharbi og Glenn Roberts (VIF)

 
Fotball har alltid gitt mening i kraft av å symbolisere noe annet enn spillet selv,  klasseidentifikasjon og nasjonalfølelse.
Fotballens sterke tilknytning til menneskers identitet har gjort sporten spesielt attraktiv for dem som ønsker å påvirke sine statsborgeres sinn, et fakrum som kommer tydelig fram i oppstilte propagandabilder som dem gjengitt over.Fotball er et glimrende redskap dersom man skal tilvenne en befolkning til et nytt element i samfunnet, enten det er hakekors eller uttrykk for grenseløst selvhat. Det er vanskelig å ikke legge merke til at antirasismen innen fotball blir trukket frem gang på gang, for eksempel gjennom aksjonen "Gi rasisme rødt kort". Rasisme i forballen er ikke eksisterende i Norge dersom en ser bort fra noen episoder med Caleb Francis for lenge siden. I forbindelse med at Sogndal-spilleren Robbie Russel ble spyttet på for noen sesonger siden på Fosshaugane kom skarpe uttalelser fra antirasistisk hold.
 
I bladet Magas!net som gis ut av kampanjen "Gi rasisme rødt kort" skriver rådgiver i Norsk Folkehjelp, og prosjektleder i Gi rasisme rødt kort, Trygve Augestad: "Etter å ha jobbet med rødt kort-kampanjen i nesten fem år skal det litt til for å sjokkere meg, men når spyttklysene ble sendt ut på banen i Sogndal ble jeg satt ut. Slike ekstreme uttrykk for rasisme trodde jeg vi var ferdige med i norsk toppfotball. I Europa har vi sett svarte dukker bli hengt opp på italienske stadioner, hakekors på spanske fans og polske supporterklubber som anklager hverandre for å være jødiske. Det har vært lengre mellom bananene i Norge de siste årene. Spyttene i Sogndal satte oss dessverre igjen på det fotballrasistiske kartet i Europa."
 
Det kunne like gjerne vært en norsk spiller som ble spyttet på. Han ble spyttet på fordi han var SIL-spiller, ikke fordi han var neger, men hendelsen ble brukt for alt den var verdt og illustrerer at fotball har gått fra å være et spill til underholdning og glede til å være en propganadainstitusjon kjøpt og betalt av makthaverne og kapitalister. Deres totalitære syn og behov for kontroll, nå også av supporternes tanker, har sakte men sikkert spredt seg på fotballtribunene i mer eller mindre hele Europa og gir et glimt av en politisert fremtid, der man selv på idrettsarrangementer må erklære politisk lojalitet til makthavernes tankegods. Sist noe slikt ble forsøkt i Norge var på Bislett stadion, men stevnet ble kun besøkt av arrangørens egne folk, medlemmer av Nasjonal Samling.
 

Russel på Fosshaugane i Sogndal

 
 
 

Franske statsborgere, to frankere . (Zidane er Algerier)

 

Fotball og voldtekt