Mennesket og rase 

Rase var opprinnelig en naturlig del av den biologiske systematikk. De første systematikere hadde en svært rigid artsdefinisjon; to individer er av samme art når de kan få befruktningsdyktig (ikke-sterilt) avkom sammen. Denne definisjonen har sine svakheter noe f.eks. vellykkede krysningsforsøk mellom hund og ulv har vist. I moderne biologi har man derfor modifisert definisjonen med en morfologisk og adferdsbasert faktor, slik at definisjonen nå betegner avkomskriteriet som et slags minimum, men med en klausul om at store morfologiske forskjeller betinger ulike arter, selv om det skulle vise seg at de to representanter skulle kunne få befruktningsdyktig avkom. Imidlertid finnes vanskeligheter også med den nye definisjon, noe studier av f.eks. polarmåken har vist. Polarmåken opptrer rundt hele arktis som en art, men det viser seg at individer fra nordlige del av norskehavet ikke kan reprodusere med individer fra Alaska, altså en trinnløs overgang fra en art til en annen tilbake til den første ettersom man beveger seg rundt på nordkalotten.

- Carl von Linnè, den biologiske systematikkens grunnlegger. 200 år før genetikken ble grunnlagt av Mendel hadde Linnè gruppert dyr og planter i et forbausende korrekt system som senere har vist seg å uttrykke slektskap så vel som likhet/ulikhet. Slektskapet var ukjent for Linnè som benyttet observasjon som eneste håndtverk.  

Hva er en rase?

Fordi artsdefinisjonen var, og til en viss grad er, utilstrekkelig melder behovet for en underinndeling seg. Dette fikk betegnelsen rase. Behovet for en slik underinndeling meldte seg spesielt i forbindelse med avl, i det de ulike raser av kyr og hunder blir og ble tillagt forskjellige egenskaper. Definisjonen av rase blir dermed en gruppe av individer innen en art som har et sett likhetstrekk felles som de ikke deler med andre grupper av individer innen den samme art. Raser har kun blitt brukt i forbindelse med benevning av domestiserte dyr. Det samme fenomen - som eksempel; ulikheten mellom nordamerikansk og europeisk ulv - har fått betegnelsen "underart".

Mennesket, opprinnelse, art og rase.

Den klassiske forståelse av menneskets opprinnelse som fremkom mot slutten av forrige århundre var grovt forenklet, basert på en rekke misforståelser og skapte enda flere slike. Menneskets stamtavle ble sett på som en direkte linje fra Australopitecus, det første utbrudd fra felles menneske-ape slekt via Homo Erectus, Homo Neanderthalensis til Homo sapiens, det moderne mennesket. Funn i den senere tid har – trass i politisk motstand - ført til en revisjon av denne fremstillingen. Mens man tidligere så på den ene menneskeart som direkte nedstammende fra den andre har man nå innsett at det er mer enn sansynlig at mange av de ulike menneskearter levde samtidig og reproduserte på tvers av artsgrensene i mønstre som varierte fra område til område. Funn av ”hybrider”, individer som morfologisk og genetisk er en mellomting mellom to arter er avdekket. Det siste funnet i Europa fant sted i Portugal for 3 år siden, der man fant en gutt på 14 år som var halvt neaderthaler og halvt Homo sapiens. Det er også i Europa funnet fellesgraver med en mann og en kvinne av cirka samme alder, men som er representanter for to ulike arter, i samme grav. Faktisk finner man på mange moderne europeere en beskyttende struktur over ”Foramen mentale” et hull i kjevebenet der nervene til nedre del av ansiktet passerer. Dette benede fremspring på kjevebenet finner man bare hos europeere og på Homo sapiens Neanderthalensis. Flere arkeolgoer har foreslått at det var kombinasjonen av Neanderthalenes unike finteknikk (neaderthalene var Homo sapiens overlegne med hensyn på fremstilling av redskap - neanderthalerne hadde en hjerne som var 100 ccm større enn H.sapiens, selv om dette kan ha berodd på ulik størrelse på legemet*) kombinert med H. Sapiens` forståelse av balistikk (neaderthalene greide aldri å fremstille kasteredskap og kan ha manglet de evner den svært komplekse kastebevegelsen krever) som resulterte i det moderne mennesket, Cro Magnon, og dets utbredelse. Slike teorier er i lys av det overstående svært upopulære og forblir kontroversielle i skrivende stund.

- Taung-kraniet, en Australopithecus africanus, første avbrudd fra felles menneske-ape utviklingsgren. Ca 2 millioner år gammelt.

Den siste kjente representant for Homo Erectus døde til sammenlikning ut på Borneo for ca. 300 000 år siden, flere tusen år etter at den første Homo sapiens innvandret til det samme området. Graver og levninger er ikke like godt bevart i asia som i Europa, men det er vanskelig å tenke seg at Homo Erectus, på samme måte som Homo sapiens neanderthalensis, levde side om side med Homo sapiens i flere tusen år uten at noen utveksling av genetisk materiale fant sted. Funn gjort i sørøstasia det siste året støtter denne hypotesen.

- Homo Erectus

Mennesker med ulikt geografisk opphav ser dermed ut til å bære med seg ulik genetisk og anatomisk arv fra ulike arter av forfedre, de ulike grupper  - i en grov forenkling - til nå tildelt notasjonen ”rase”. Dette er nå blitt politisk ukorrekt, i det forskjelligheten i menneskeslekten blir større enn man ønsker og oppfattes som ukomfortabelt for mange meningsbærende instanser og personer.

- Fra toppen og ned, Homo Erectus, Homo sapiens neanderthalensis og Homo sapiens sapiens (også kalt Cro-Magnon etter funnsted i Frankrike)

Moderne forståelse, vedtatt ved lov.

I forbindelse med skolereformen i den norske skolen ble pensum om rase og rasisme forandret. Særlig fremtredende er dette i KRL (Kristendom, Religion og Livssyn) faget. I definisjonene som kom med reformen heter det: ”Før trodde man mennesket kunne deles inn i raser”...”Rasismen er denne troen på at det finnes menneskeraser”. Denne forståelse ble lagt til grunn når Regional og Kommunaldepartementet under Erna Solberg utformet ”Handlingsplan mot rasisme og diskriminering” i 2004. I handlingsplanen skriver departementet at mennesker allikevel kan deles inn i undergrupper, men at de fleste forskere mener at det ikke finnes menneskeraser.

På forespørsel klarte departementet å frembringe Torstein Skogens bok ”Rasetenkningens historie”, et filosofisk, idehistorisk og politisk verk som ikke hører hjemme i en naturfaglig problemstillig. Flere forskere klarte ikke departmentet, trass i flere purringer, å frembringe.

Videre meddelte departementet at bakgrunnen for beslutningen og vedtaket om at raser ikke lenger finnes hvilte på kunnskapen om at menneskeslekten har 99 % av sine gener felles. De innsigelser som måtte finnes, at ca. 99 % av menneskets gener også deles av chimpansen og 60 % deles med gjærsopp, ble ikke besvart. Heller ikke kunnskapen om at ulikhet i ett eneste gen i fører til en abonorm stigning i relativ risiko for utvikling av schizofreni. At den biologiske systematikk er en ren morfologisk størrelse og ikke har noe med genetikk å gjøre unnlot også departementet å inngi svar på. Likeledes at en ”undergruppe” innen en art er nettopp en rase eller underart.

I ren frustrasjon konfronterte man Erna Solberg på et møte i Høyre. På forespørsel om hva slags forskning som ligger til grunn for konklusjonen om fravær av menneskeraser svarte Erna Solberg; ”Noen raser tåler ikke melk, men det er det også mange hvite som ikke gjør...”. Solberg faller dermed under sin egen rasismedefinisjon i tillegg til at hun blander sammen laktoseintoleranse som sykdom i den vestlige verden med naturlig forekommende lav produksjon av  b-lactamase enzymer (som spalter melkesukker) i befolkninger uten pastoral bakgrunn.

Finnes menneskeraser?

Et vanskelig spørsmål å besvare, særlig siden straffeloven kan komme til anvendelse i en slik diskusjon. Det er imidlertid på det rene at de genetisk ulikhetene menneske*grupper* imellom er større enn tidligere antatt. I ”Internal Medicine” av Davidson, selve Bibelen i indremedisin omtales raser flere steder. Blandt annet hevdes det at svarte ikke reagerer på det anti-psykotiske medikamentet Haldol. Sykdommen Systemisk Lupus Erythematosis omtales som vanligere hos svarte enn hos hvite. ”Atlas of dermatology” opplyser at hypertrofisk arrdanning er hyppigere hos sorte. Davidson er ikke unntaket, men regelen i medisinsk litteratur. (I forbindelse med alle eksemplene bruker bøkene ordet "race".) NOKLUS, de norske allmenlegers laboratoriekontrollorgan, benytter også betegnelsen rase i forbindelse med variasjoner i blodsammensetning. En forskningsrapport ved et større universitet på amerikas østkyst forfattet av et team av hematologer (blodforskere) konkluderte med at blodoverføringer på tvers av ”racial groups” medførte dårligere overlevelse. Rapporten ble hemmeligstemplet.

Som tidligere nevnt er riktignok genetikk irrelevant når man skal ta stilling til mennekerasens eksistens. Rase har alltid vært, og vil forbli, en definisjonsstørrelse basert på utseende og adferd. Egenskaper det er forunt enhver å observere. Så kan man velge å la være å gruppere mennesker på denne måten eller å kalle det samme fenomen for ”undergrupper”. Det er imidlertid en politisk beslutning og ikke en vitenskaplig, slik skolereformene og Kommunal og Regionaldepartementet forsøker å gi inntrykk av.

 Når man så hevder at dersom genetikken og utseende er irrelevant i debatten fordi det å gruppere mennesker i raser eller underarter er overflødig melder spørsmålet seg; hvorfor er det mindre relevant for mennesker enn det er for hester, hunder, bier og kyr? Står mennesket, 750 år etter at Thomas Aquinas skilte vitenskap og kirke, igjen over naturen som resultat av et politisk og pseudoreligiøst aksiom og forventes det at vitenskapen skal gi uforebeholden støtte til et slikt postulat?

(*) Hjernens volum, målt i kubikk-cm, ccm, gjenspeiler indiviets og artens rene fysiske størrelse, men det først og fremst er dybden og mengden hjernevinninger som er uttrykk for intelligens.Hjernevinningene gir avtrykk på hodeskallen som kan avleses ved arkeoloiske funn.