PAPIR ELLER BLOD?

- Harald Hårfagre hadde neppe noe pass eller annet papir på at han var norsk. Han var kanskje ikke det?

I forbindelse med at en undersøkelse i høst viste at større deler av den etnisk norske befolkning mener at innvandring og innvandrere er en "trussel mot vår nasjonale egenart" ble dem som hadde avgitt dette svar forsøkt latterliggjort av skriftlærde og interesseorganisasjoner. Argumentet som ble fremført var at av dem som hadde svart positivt på "tussel-spørsmålet" neppe kunne definere hva nasjonens egenart bestod i. I så tilfelle får de selskap av de skriftlærde og interesseorganisasjonene selv, i det neppe de heller kan definere "norsk egenart". Hvorfor svarte da disse dissentere slik i nevnte undersøkelse? Har SOS-rasisme og norges statsvitere rett i sin fascistiske latterliggjøring av dem som svarte "feil"; at almuen svarer villig vekk uten å ha de rettroendes egne "riktige" forståelse av begrepene det handler om? Eller kan det hende at den norske befolkning instinktivt vet at det finnes to måter å definere "det norske" på; hva det er og hva det IKKE er?

Svaret på spørsmålet om hva en nasjon er står sentralt når en skal ta standpunkt til slike spørsmål; dersom nasjonstilhørighet er et pass, en ren papirstørrelse, slik som i USA og slik den var i Romerriket vil intet naturligvis utgjøre en trussel i det alle som utstediges norsk pass blir "norske". Dersom nasjonalitet derimot defineres etter de klassiske europeiske retningslinjer; felles historie, felles normer, regler, matvaner for den saks skyld, alt som utgjør "etnisk identitet" - evig bundet til etnisk opphav, blir saken en ganske annen. Det er denne nasjonsforståelse som etter all sansynlighet ligger til grunn når 40 % svarer ja på et spørsmål om innvandrere utgjør en trussel mot nasjonens egenart; de har dermed en legmanns bredere statsvitenskapelig forståelse enn den boklærdes snevre syn i det den etnisk norske nasjon forsøkes lagt død. Å være nordmann er nemlig noe mer enn å inneha et norsk pass, noe hvermansen forlengst har forstått og CONFLICT i det følgende dokumenterer.

Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste (NSD) offentliggjorde nylig en undersøkelse om norsk ungdoms holdninger til innvandring og dens konsekvenser (Aftenposten 26/9-05). Tallenes tale er at andelen unge som ser innvandringen som en alvorlig trussel mot vår nasjonale egenart har doblet seg fra 20% i 1999 til 40% i dag.  

Slike forferdeligheter kan selvfølgelig ikke få stå uimotsagt og desperat strømmer representanter for det skattefinansierte asylindustrielle kompleks til med sin ekspertise innen feltet bortforklaring. De sakkyndige kan fortelle allmennheten at disse holdningene hos ungdom skyldes medias overfokus på terrorisme og negative sider ved innvandringen, og ikke ungdommens evne til å stole på egne erfaringer fremfor autoritetenes våte ønskedrøm om en flerkulturell framtid. Videre har det seg, ifølge de samme selvutnevnte eksperter, slik at ungdommen selv ikke har den fjerneste anelse om hva det vil si å være norsk, og derfor ikke er i stand til å svare på spørsmålet. De lyse hoder fra det politiske meningspolitiet har imidlertid selv problemer med å forklare hva det innebærer å være norsk som svar på et direkte spørsmål fra programlederen Oddvar Stenstrøm i debattprogrammet ”Holmgang” på TV2 (28/9 - 05). Det eneste de synes sikre på er at norsk ungdom like lite som dem selv vet hva norskhet innebærer.

 Spørsmålet man må stille seg er om disse intellektuelle ørkensprederne for en gangs skyld har rett i sine påstander. Er det virkelig slik at norsk ungdom ikke lenger vet hva det vil si å være norsk? Er det slik at man svarer ut fra følelser og vage antagelser heller enn bevisste og artikulerte synspunkter? For den som har vært gjennom skolen i Norge av i dag, dominert av sosialdemokratisk og internasjonalistisk tankegods, er det åpenbart at det har pågått, og fremdeles pågår en systematisk avlæring når det gjelder å tenke i nasjonale kategorier. Det er de lokale, regionale og globale nivåer som skal forme ungdommens identitet, og i den grad en tillater en nasjonal identitet uttrykt er den redusert til størrelser som bunad, flaggvifting og tuting i trompeter en dag i året. Selv dette anses som lefling med farlige ideer, og landets tallrike 17. mai – komiteer bærer preg av viljen til å inkludere innvandrerne i feiringen. Ikke sjelden er en av våre nye landsmenn dyttet i front for det ærerike komitéarbeidet og får gjennom mediene legemliggjøre ideen om 17. mai som en dag for alle uansett bakgrunn.

 Det som sjelden belyses og problematiseres er den reduksjon av hva det vil si å være norsk dette innebærer. Ved at Norge er blitt et land for alle er det blitt nærmest umulig å peke på hva det vil si å være norsk, og nettopp ved at det er blitt et begrep som skal omfatte alt og alle har det mistet sin betydning.

 Hvilke alternative forståelser til overnevnte av hva det innebærer å være norsk finnes det? For å svare på dette må vi ta utgangspunkt i hva en nasjonal identitet innebærer mer allment, hva vi konkret mener med termen nasjon. De to tyske termene Kulturnation (kulturnasjon) og Staatsnation (statsnasjon) er beskrivende for et grunnleggende skille innen forståelsen av hva som utgjør en nasjon (Peter Alter 1989: 8 – 12).

Roma og Washington

- Statsborger av rom, men hvilken kulturnasjon?

 Innen sistnevnte retning, den statsnasjonale, settes det likhetstegn mellom stat og nasjon. Det som avgjør din nasjonale tilhørighet er ditt statsborgerskap. Slik er nasjonen en rent politisk størrelse skapt gjennom opprettelsen av staten. Nasjonen ses som uavhengig av språklige, etniske og historiske skillelinjer. En konsekvens av dette er at nasjonen i prinsipp blir grenseløs, og kan omfatte et hvilket som helst geografisk område. Historisk kan en spore denne nasjonsforståelsen tilbake til romersk tenkning hvor civitas – begrepet står sentralt (Jürgen Habermas 1994:8). I moderne språkbruk er dette å finne igjen i termen citoyen - borger –  fra den franske revolusjonen og amerikanske citizen – statsborger. Romersk imperialisme var gjennomsyret av denne nasjonsforståelsen hvor man etter å ha erobret et område ga de ledende sosiale lag blant de erobrede romersk borgerskap, og på dette viset forsøkte å binde dem til Roma ved å gi dem en alternativ identitet. I dag kan man finne denne tenkningen igjen i amerikansk versjon hvor man forsøker å bevare den amerikanske dominansen globalt gjennom å innvilge amerikansk statsborgerskap til særlig verdifull arbeidskraft, da særlig innen naturvitenskapene.

- Statsborgere av USA, men hvilken kulturnasjon?

 Kulturnasjonalismens forståelse av det nasjonale regner derimot nasjonen som eksisterende før og uavhengig av en stat. I motsetning til den franske Ernest Renan, som hevdet at nasjonen er en daglig folkeavstemning, holder kulturnasjonalismen fram objektive kriterier som språk, kultur og ikke minst etnisitet som bestemmende for nasjonal tilhørighet. Der statsnasjonalismen ofte beskrives som et fransk fenomen regner mange i dag kulturnasjonalismen som tysk i sitt opphav. Den franske invasjon og forsøket på innlemmelse av tyske områder i republikken umiddelbart etter 1789 - revolusjon utgjorde i realiteten lite annet enn en fortsettelse av en århundrelang fransk politikk. I fransk propaganda fungerte forståelsen av nasjonal identitet som bestemt av statsborgerskap og Frankrikes historiske rolle som verdens frelse fra føydalismen som en ny intellektuell og moralsk begrunnelse for målet om å hindre framveksten av en enhetlig tysk statsdannelse gjennom å holde tyskerne som folk nede. Der tidligere bare statsgrensene skilte tysker fra tysker, skulle de nå forsterkes av ideologiske skiller. De franske styrkers framferd mot den tyske sivilbefolkningen gjorde imidlertid sitt til at den jevne tysker i de franskokkuperte områdene kom til å føle seg som alt annet enn befridd gjennom de franske republikanernes avsettelse av konger og fyrster i de mange tyske småstater.

Lite tyder på at tyskerne ønsket seg den gamle føydale samfunnsstruktur tilbake, men man ønsket seg definitivt en slutt på det franske fremmedveldet. De forfattere som ofte tillegges først å ha formulert et tysk nasjonalt program, blant dem Johann Gottlieb Fichte (1762 – 1814) og Johann Gottfried von Herder (1744 – 1803), erfarte selv revolusjons og napoleonskrigene. Å avgjøre om Herder og Ficthe bidro til å skape en kulturell definisjon av det nasjonale som en reaksjon på den franske statsorienterte nasjonsforståelsen mer spesifikt, eller artikulerte tanker allerede eksisterende i den tyske befolkningen som følge av en videre historisk erfaring er ikke målsetningen her. Likevel er det forhold som tyder på at den tyske nasjonsforståelse er eldre enn litteraturen på feltet nasjonalisme og nasjonal identitet ofte er villig til å innrømme.

Tyskernes nesten to tusen år gamle kamp mot invasjoner vest, øst og sørfra, først gjennom romernes erobringsforsøk rundt Kristi fødsel, senere gjennom de østlige steppefolks innfall i Europa, og senest den katolske kirkes kristning av de tyske områdene med våpen i hånd gjorde at språk, kultur og etnisitet, størrelser som overlevde de vedvarende angrepene, kom til å bli sentrale i utformingen av den tyske identiteten lenge før det revolusjonære Frankrikes erobringsforsøk.

Papirnasjonens fall - etnisitetens bakholdsangrep

- Arminius var romersk borger og soldat, men også Herman, tysker og Romas banemann.

En klar tysk identitet ser ut til å ha gjort seg gjeldende allerede under romertiden. Denne identitetens styrke eksemplifiseres av den tyskfødte Arminius, også kalt Herman, som i tidlig alder sendes til Roma hvor han ikke bare oppnår borgerskap, men innlemmes i den romerske ridderstand. Under romersk kommando sendes han så til den romerske grensen mot Germania, romernes navn på de tyske områder, hvor han settes inn i kampene mot sine tyske stammefrender. Lojaliteten til eget folk er imidlertid så sterk at han forråder sine romerske herrer og stiller seg i spissen for et tysk opprør. I et tre dager langt avgjørende slag, preget av konstant regn, over en flere mil lang strekning i de teutonske skogene, i dag fremdeles kalt Teutoburgerwald, tilintetgjøres år 9 e.Kr. tre romerske legioner under ledelse av Publius Quinctilius Varus. Hele styrken på 21 000 mann, blomsten av den romerske hær, finnes ikke lenger og kun et fåtall romerske budbringere tillates å vende levende tilbake til de romerske linjene (Clunn 1999:232 – 302). Keiser Augustus reaksjon der han i uker etter å ha fått nyheten om legionenes undergang psykotisk raver rundt i keiserpalasset mens han skriker; ”Varus, Varus gi meg mine legioner tilbake” gir en pekepinn om omfanget av katastrofen, men for virkelig å gripe dimensjonene ved nederlaget, som gjør at romerne for all fremtid trekker seg ut av Tyskland øst for Rhinen, kan en tenke seg at vår tids supermakt; USA, i løpet av kun tre dager skulle få tilintetgjort ikke bare 1/6 av sine militære styrker, men 1/6 av sin totale militære slagkraft!

 Hvilken relevans har så dette for hva det innebærer å være norsk i dag nesten 2000 år senere? I en person ser vi her eksemplifisert kampen mellom to identiteter, man kan si mellom lojaliteten til statsnasjonen Roma og kulturnasjonen i form av det tyske folk. Norsk løsrivelse fra først Danmark i 1814, dernest Sverige i 1905 tok nettopp utgangspunkt i at stat ikke var det samme som nasjon. Forestillingen om nordmenn som en egen nasjon hadde i 1814 overlevd århundrer under dansk herrevelde hvor en selvstendig norsk stat etter reformasjonen og innlemmelsen av Norge i det danske riket år 1536 var ikke – eksisterende. Historisk litteratur påpeker ofte betydningen av den norske middelalderstaten i rettferdiggjøringen av kravet om en ny norsk stat. Det man i denne sammenheng overser er at en norsk identitet hadde gjort seg gjeldende selv før dannelsen av den norske middelalderstaten som tok til etter slaget i Hafrsfjord ca.885 e.Kr. En indikator på dette er beskrivelsen av Harald Hårfagre, seierherren i slaget, som nordmennenes konge i ”Haraldskvedet” (Holmsen 1977: 136) og ikke Norges konge. Dette viser et skille mellom Norge som rike og nordmenn som folk eksisterende før rikssamlingen.

 En kan med dette hevde at nordmenn er noe mer enn en samling individer underlagt den samme staten, nordmenn eksisterer gjennom sin felles historie og etnisitet forut for og uavhengig av en norsk stat. Det som historisk har kjennetegnet Norge er dets høye grad av etnisk homogenitet hvor norske statsborgere i stor grad også har vært å definere som etnisk norske. Gjennom masseinnvandringen av folk med en annen etnisitet, hvor en stor andel har blitt innvilget norsk statsborgerskap, er forståelsen av nordmenn ikke bare som borgere av den samme stat, men som et folkefellesskap under økende press fra de krefter som kontrollerer de ulike statsmakter og som fører en politikk som ikke bare tillater, men fremmer innvandringen. De dominerende krefter i norsk politikk synes ikke å inneha tilstrekkelig kunnskap om emnet til selv å forstå hvor de er på vei, men konsekvensen av deres ambisjoner synes å være et forsøk på å gjenskape det amerikanske eksperiment på europeisk jord. De europeiske kulturnasjoner erstattes i første instans med nye statsnasjoner som så samles i en europeisk superstat. Folkefellesskapene vil i beste fall erstattes av en ren konstitusjonspatriotisme, og nasjonal tilhørighet vil ikke lenger bestemmes av blod, men papir.