"OM NASJONALISME"

- NORBERT ELIAS

Et sammendrag med (kommentarer) som ikke nødvendigvis samsvarer med CONFLICTs

oppfattning men er grunnlaget for undervisning i nasjonalisme ved akademiske institusjoner i vesten.

Fra humanistiske til nasjonalistiske middelklasseeliter:



Den intellektulle middelklasseeliten i sosial bevegelse oppover og orientert mot fremtiden. Tok i økende grad del i styret av staten, imidlertid forsvant troen på en bedre fremtid og troen på mennesket som individ. I fremtidstroens og humanismens sted en fortidsrettet og kollektivt orientert nasjonalisme. Fra troen på forandring til det bedre, til troen på på de nasjonale særeegenheter og tradisjoner og deres uforanderlige verdi.

Tidligere hadde begreper som "sivilisasjon" og "kultur" overtoner av allmenmennesklige og moralske verdier. Nå mer symboler på vi-bilder, på nasjonenes overleveringer og uforanderlige arv. Man vurderte nasjonale fenomener uavhengig om de var av positiv eller negativ verdi for andre grupper, nasjoner, osv. Etter kirkens tankemonopols fall sekulariseres forståelsen av maktelitenes omgangsformer. Historisk forfulgte elitene sin egeninteresse, eneste begrensning var størrelsen på egne maktmidler. Nå gjøres dette til objekt for eksplisitt refleksjon, Machiavellis avhandling om maktpolitikkens vesen i "Fyrsten" er et eks. på dette. Elitenes, les aristokratiets, omgangsformer var utenrikspolitisk og innenrikspolitisk ikke begrenset av humanistiske eller moralske normer (dvs. i normers borgerlig-kapitalistiske og jødisk-kristne betydning), men av æresbegreper og et krav om høflighet. Vold ble på ingen måte kategorisk utelukket så lenge de rette former ble overrettholdt. Samme regler for mellomstatlige relasjoner som relasjoner innenfor den enkelte stat.

Dette endres da middelklassen får makt. Her dyden og ikke æren det essensielle. Moral, i overnevnte betydning, med universalistiske aspirasjoner gjør seg gjeldende. Ulikt adelen som aldri påla undersåttene å leve etter den adelige æreskodeks. Middelklassens moral er egalitær og absolutt, oppfattes som a`priori, eks. uttrykt ved Kants "moralloven i meg".

Vi ser nedenfor på hvordan deler av middelklassens "credo" modifiseres etterhvert som de når maktens posisjoner, i og med den politiske demokratisering, et produkt av industrialisering, urbanisering og den allmene modernisering. Ved mellomstatlige relasjoner får den nye eliten, middelklassen, erfaringer der deres egen atferdskodeks og moral ikke er anvendelig. Grep tilbake til adelens atferdskodeks for mellomstatlige relasjoner der egeninteressen forfølges ukritisk. Egne ressurser og frykten for motstanderen er eneste begrensende faktorer. Bragte videre den fryktens og voldens sirkel som også tidligere hadde dominert mellomstatlige relasjoner. Men den adelige arv overtas ikke ukritisk, adelens "vi- følelse" på tvers av statsgrensene overtas ikke,den nye elites bindinger ikke til stand, men til nasjon. En horisontal lojalitet til standsfeller avløses av en vertikal identifikasjon der nasjonalitet er det avgjørende kriterie. Den sosiale strukturs karakter av å være et klasse - ikke et standssamfunn- avgjørende for utviklingen av en nasjonal identitet. En tilskrevet status på tvers av nasjonen, stand, erstattes av ny tilskrevet status ( i det minste etter en germansk forståelse av nasjonsbegrepet) nasjonalitet og en oppnådd klassestatus. Den sosiale mobilitet er større, sosiale status som produkt av individets handlinger innen en markedsøkonomi.

Maktpolitikken gikk fra å være i navnet til en suveren fyrste til å være i navnet til en suveren nasjon. Ny legitimering for et gammelt maktspill. Men iverksetterne av politikken går fra lojalitet til en annen person til lojalitet til et kollektiv, representert ved symboler. Symboler der ble et brennpunkt for individets føleleser for kollektivet. Eksempler på slike symboler er nasjonalstatens navn, og ord avledet av dem. Da individet er medlem av den nasjonale enhet, blir kjærligheten til nasjonen også kjærlighet til en selv.

Vi ser her at hoveddrivkraften bak nasjonalismens framvekst iflg. forfatteren er den mellomstatlige sfæren. En kan ikke forstå nasjonalismen bare ved å ta for seg dens ideologer og forfattere, man må også ta hensyn til de strukturelle særegenheter i de samfunn der disse ideene ble formidlet. De nasjonalistiske ideer hevdes videre å være typiske for alle samfunn på et gitt utviklingstrinn, der sosiale endringer ( en sosial demokratisering) og de mellomstatlige relasjoner er med på å forme deres konkrete uttrykk. Nasjonalism søkes i denne teksten å nyttes som et verdinøytralt begrep, et sosiologisk begrep, betegnende for en del av den omforming gjensidig avhengige statssamfunn gjennomgikk i en epoke. Det suverene kollektivet blir den verdi alle andre verdier underordnes.

Den nasjonalstatlige normkodeksens dobbelthet.

En normkodeks av egalitær type som har mennesket eller individet som høyeste verdi eksisterer paralelt med en nasjonalistisk, ikke- egalitær kodeks der den høyeste verdi er kollektivet individet tilhører, nasjonen. Spørsmålet er: Hvem er det vi forholder oss til når vi omtaler moralske forpliktelser ? Mennesker som sådan eller folkefeller? Menneskene i det 19. og det 20. århundre regulerer sin atferd etter disse to kodeksene som hevdes å være uforenlige i en del tilfeller. Vi ser at motsetningsfylte normkodekser eksisterer paralelt. Eks. kan private anliggender aktualisere den individuelle normkodeks, mens offentlige anliggender aktualiserer den nasjonalistiske. Mange situasjoner utløser imidlertid begge kodeksene samtidig, og dilemmaer kan oppstå, eks. er det riktig å drepe eller ei når den stat individet hører inn under er i krig.

Normer kan ha, noe som ofte skjules, desintegrerende såvel som integrerende funksjoner. (Eksempelvis de humanistiske valgte normer, som er ment å inkludere individer med annen rase eller kulturbakgrunn, men som også har den funksjon at de som ikke bekjenner seg til disse normene ekskluderes og stigmatiseres.) Forfatterens eksemplifisering av dette fenomenet er derimot de nasjonalistiske trosdoktriner eller normsett, hvis manglende oppmerksomhet i et kritikkens lys er en av hovedgrunnene til at Machiavellis tanker rundt maktpolitikken fortsatt har aktualitet. Dette fordi våre nasjonalistiske normer, hvis de tillates å dominere over de allmenmennesklige, altfor ofte inkluderer muligheten for å forstå andre først og fremst som medlemmer av andre kollektiver, og deres atferd og preferanser som en frykt og mistenksomhetsskapende trussel mot eget kollektivs interesser.

Empirisk finner man de to overnevnte normsett i et utall balanseforhold. Eksemplene er England og Tyskland. Av tyskerne oppfattes de to størrelsene ofte som uforenlige, og engelskmennenes forsøk på å forene de to normkodeksene og gi sin utenrikspolitikk et humanismens ansikt oppfattes som hyklerisk. Hva er så bakgrunnen for at man i England har en større hensynstagen til humanistike verdier i landets utenrikspolitikk? Englands adskillelse fra kontinentet er her forklaringsfaktoren iflg. Elias, behovet for en marine fremfor en hær for å sikre statens suverenitet medførte at det for kongene ble vanskeligere ved militær makt å opprettholde stendersamfunnet, da en marine vanskeligere lar seg nytte til dette formål. Ved parlamentets ut fra dette forhold sprungne makt måtte man fra kongens side tidligere enn på kontinentet ta hensyn til middelklassens komme og deres normer, deriblant humanisme og dyd. På kontinentet vedvarte stendersamfunnet og derved adelens makt .Deres normkodeks, der ære og en krigersk livsanskuelse var viktige bestandeler, ble først på et senere tidspunkt konfrontert med og tvunget inn i en sameksistens med middelklassens moral. Likevel var englenderne i vel så stor grad som tyskerne overbevist om egen overlegenhet som nasjon, forskjellen ligger i den større rolle påstått universelle humanistiske verdier har spilt i Englands utenrikspolitikk. Heri ligger kjernen i tyskernes anklager, engelskmennene har deltatt i det samme maktspillet, antatt den samme formen, forskjellen ligger bare i legitimering av egne handlinger. (Handlinger som i sine negative konsekvenser for andre ikke har stått tilbake ifht. andre nasjoners handlinger som har hatt en annen begrunnelse. Dette er en innvending som fortsatt har sin aktualitet hva angår den anglo-amerikanske imperialismens legitimeringsgrunnlag.)