År ut og år inn med partibokstyranniet og uhemmet innvandring hadde gjort østerrikerne mistroende til de etablerte partiene ved parlamentsvalget i 1999. Partibokstyranniet gjorde at man ble motarbeidet når man trengte myndighetenes tillatelse eller ville nå frem i samfunnet der det politiske systems armer strakte seg, dersom man ikke var medlem av ÖvP eller SpÖ (Det østerrikske sosialdemokratiske parti²). Stod man ikke i partiboken til disse partiene, var myndighetene ikke samarbeidsvillige overfor en.

Haiders FpÖ var nå blitt så stort (27% av stemmene), at bundeskansler Wolfgang Schüssel (Övp) ikke turte ignorere folkeviljen lenger. Dermed entret FpÖ regjeringskontorene i 1999, og det ble slutt på maktarrogansen og partibokstyranniet som hadde rådet under tidligere storkoalisjonsregjeringer mellom SpÖ og ÖvP.

Grunnet indre splittelse innad i regjeringspartiet FpÖ ble BzÖ utskilt som eget parti i 2005. Både FpÖ og BzÖ kom inn i parlamentet i 2005, og fikk flertall tilsammen med ÖvP, men høyresiden i Østerrike var likevel svekket, og SpÖ og ÖvP dristet seg til å finne sammen igjen og patibokstyranniet gjenoppstod like raskt. Statlig villet innvandring til Østerrike fortsatte å tilta, og selv en diplomat for Østerrike, som én av Baksiden.net`s reportere har snakket med, kunne ikke lett skjule sin uro over utviklingen som hadde ledet til at alle storbyer i Østerrike har en innvandrerbefolkning på over 20% og oppover, som bare øker i antall. Samtalen fant sted i 2005.

Opposisjonspartiet BzÖ, nå ledet av Haider, steg i popularitet under den nye storkoalisjonsregjeringen SpÖ-ÖvP, og ligger nå på 7% i meningsmålinger, mens FpÖ er tett oppunder 20%, altså tilsammen henimot like sterke som FpÖ var alene i 1999.

Paralleller til norsk politikk?

Etter å ha blitt kåret til valgets vinner i 2009 av valgkommentatorer og glitrende meningsmålinger, er Siv Jensen og Fremskrittspartiet nærmere regjeringskontorene enn de noengang var. Vil da desillusjonerte nordmenn etter valget i 2009 da sørge for at også FrP omsider får seg en betydelig innvandringskritisk konkurrent, f.eks. partiet Demokratene, når hverken et FrP som blir gitt ansvar for regjeringstaburetter, eller i byrådet i Oslo aldri har maktet eller noensinne makter å gjøre annet enn i realiteten å godta økt innvandring?

Vil en stigende prosentandel innvandrere i norske byer, parallelt med et sterkere FrP, etterhvert tillivevekke et innvandringskritisk parti som kan konfrontere FrP med FrPs brutte løfter i innvandringspolitikken? Tør KrF, Høyre og Venstre trosse folkeviljen igjen ved å ignorere FrP, slik ÖvP gjorde med FpÖ i årene før parlamentsvalget i 1999, men som dermed bragte FpÖ til et historisk brakvalg?

***