NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

Den ubehagelige baksiden

"- In times of universal deceit, telling the truth is a revolutionary act."

 

- George Orwell

Ved flere diskusjonsfora drevet av den etablerte presse har nå baksiden.net oppnådd status som "den unevnelige". Henvisning og lenker til våre sider fører til umiddelbar utestengelse og beskyldninger om politisk ondskap. Den etablerte presse fører de totalitære tradisjoner videre. Tradisjoner holdt i hevd da de fordømte arbideropprør og da de umiddelbart valgte tysk side under okkupasjonen i 1940-45. I slike stunder har alternativ og illegal presse brakt nordmenn informasjon, vidsyn og håp. Det er den tradisjon vi ønsker å gjøre oss selv til en del av, og mens et samlet pressekorps i utstrakt grad forsøkte å hindre norske borgeres tilgang til kunnskap som strider med den rådende orthodoksi* besøkte over 10 000 mennesker baksiden.net i løpet av det første døgnet etter omtalen av terror-journalistsaken. Conflicts politiske redaktør kommenterer saken slik:

Vokterne

I saken om journalisten som angivelig har hatt et forhold til en mistenkt terrorist har media vist en imponerende restriksjon. Reporterens navn er blitt skjermet og det er blitt en ren heksejakt på de som har publisert navnet. Da en PC internt i TV 2 ble brukt til å legge ut navnet på nett førte dette til ramaskrik fra TV 2-ledelsen og det ble truet med etterforskning og tiltak.

Linjen med å verne om journalisten hadde vært imponerende hadde de ikke vært for det faktum at media har lagt seg på en helt annen linje i andre saker. Utallige mennesker har blitt nevnt med navn og bilde på tynnere grunnlag en dette. (Moskva-marit ble faktisk, under fullt navn og bilde, hengt ut som mistekt i en kriminalsak av nettopp journalist Solbrække. Landåspleieren, hvis eneste feil var at hun tilbrakte tid med døende mennesker, ble hengt ut av TV2, også dengang med navn og bilde, som seriermorder.)

Kanskje verst er VG som et døgn etter at Hegnar og P3 har avslørt journalisten fortsetter å stenge ute debattanter på VGD som avslører eller linker til sider der navnet på journalisten nevnes.

Mange av dem som skjermer navnet hevder at hun ikke har gjort noe galt og at navnet dermed ikke er interessant for allmuen. Sannsynligvis er hun ikke skyldig annet en dårlig smak.

Den profilerte journalisten dekket Norges mest omtalte straffesak der hun bl.a. gav inngående analyser av de tiltaltes psyke. Det er da ikke urimelig å mene at hennes forhold til en kriminell er problematisk og faktisk av allmenn interesse.

Media har stor makt og i en tid der media har gjort seg til samfunnetsvokter trenger vi å vite at journalistene er så objektive som mulig. Problemet i denne saken er at de har lagt seg på en linje som synliggjør dobbeltmoralen og den manglende på integritet. Media kritiserer og forfølger stadig representanter for andre yrkesgrupper, men det er ytterst sjelden journalistene selv blir gjenstand for den samme kritikken.

En konsekvens er at når den etablerte presse ikke dekker saken finner folk alternative nyhetskanaler. Disse har fått økende oppmerksomhet og er blitt kjent av flere.

En fri, uavhengig og kritisk presse er viktig for et samfunn. Saken om Muhammedtegningene og denne saken viser tydelig at vi ikke har det. De demonstrer også sine standpunkters homogenitetm og det tydeliggjør hvor viktig det er å være kritisk til den etablerte presse.

Det gamle romerske sitatet ”hvem skal vokte vokterne” er like relevant i dag. Media har tatt denne rollen som samfunnets voktere på vegne av oss vanlige borgere men hvem vokter media?

(*) Orthodoksi, Sammensatt av "Ortho" som betyr rett og "doksi" som betyr tro.. George Orwell beskriver "orthodoksi" slik: "At any given moment there is an orthodoxy, a body of ideas of which it is assumed that all right-thinking people will accept without question. It is not exactly forbidden to say this, that or the other, but it is "not done" to say it... Anyone who challenges the prevailing orthodoxy finds himself silenced with surprising effectiveness. A genuinely unfashionable opinion is almost never given a fair hearing, either in the popular press or in the high-brow periodicals"