Storhaug driter ut Ny Tid

- Ekstremister leser Ny Tid -  Men hvorfor selges bladet overalt?

Hege Storhaug fortsetter sitt ensomme korstog mot kvinnemishandling i muslimske land. Siste offensiv er en ny bok i en lang rekke om samme tema; kvinner og Islam. Dette har opprørt enkelte ekstremistkretser i Norge som i stor grad avsløres som tannløse liksomfeminister med en beskyttet fortid.

I Norge har kvinnekamp og feminisme vært koblet til røde flagg og folkemordstøtte siden 70-tallet. Den selverklærte venstresiden, bestående av bedremannsbarn og en intellektuell overklasse med instinktiv dårlig samvittighet for egen families overforbruk, har tatt monopol på feministisk etikk og kamp for kvinners rettigheter.

Som all annen "folkebevegelse" fra de samme miljøer har denne vist seg heller tannløs. Det eneste egentlige kampmål som ser ut til å ha blitt nådd er at arbeiderklassekvinner i Norge er påtvunget en dobbeltarbeidende rolle dersom de ønsker barn. I likhet med sine kampfeller i Røde Khmer er de norske maoister opptatt av at familien er en uønsket konstellasjon i folkefellesskapet og har de siste 20-30 år med stor suksess lagt kjernefamilien i grus. Resultatet er at Norges barn vokser opp med en alenemor som skal hente midler til den skrumpende familie samtidig som barna skal ivaretas på en forsvarlig måte. Antallet sinnslidende (1/3 av alle nordmenn har nå en psykiatrisk diagnose) øker proporsjonalt med den Pol Pot-inspirerte avskaffelsen av kjernefamilien.

"Feministenes" familiesurrogat er den kollektive oppvekst - barnehager, skolefritidsordninger og Klubb 7 - der andre velskolerte feministiske søstre/kamerater med lilla skjerf skal sørge for at den oppvoksende slekt får skikkelige holdninger til klassekamp. Også surrogatet har feilet - en barnehage kan ikke erstatte en mor - først og fremst på grunn av samfunnsøkonomi, skal vi tro feministene som gjerne så at alle norges barn i fellesskap flyttet til et kollektivbruk for å lære den rette feministiske ånd. De familier som klarer å motstå "sjølrealiseringen" og beholder både sin mor og far, rammes av konsumterroren i det en arbeiderklassefamilie av denne type ikke overlever økonomisk uten to yrkesaktive foreldre.

Venstre: Med feministisk(?) dokke-sminke, lut holdning og arrogant/selvopptatt blikk: Martine Aurdal. Selverklært klassekjemper og liksomfeminist. Til høyre: med mer naturlig, fresh look og engasjerte gestikulasjoner: Hege Storhaug, det Aurdal prøver å fremstå som.

Parallellt med at kvinner og barn rammes av innføringen av slavestaten i større grad enn menn, rammes også kvinner av en annen side av feministenes politiske agenda - arbeidsinnvandringen. Som kapitalens - i beste fall nyttige idioter - i verste fall hemmelige allierte - har de norske feminister og marxister arbeidet hardt for fri arbeidsinnvandring til Norge. Slik kan lønningene til allerede lavt-lønnede holdes nede. Dette refereres ofte til som "jobbene nordmenn ikke vil ha". Og det er riktig - rett og slett fordi det er underbetalt. Kapitalisten og marxisten møter hverandre i det de finner løsningen i den tredje verden; import av arbeidskraft som er villig til å jobbe for spiker og underselge den norske arbeiderklassen.

En bi-effekt av denne arbeidsinnvandringen er det vi kaller kriminalitet. Voldtekt, for eksempel, er en kulturelt akseptert omgangsform mange steder i verden, og denne omgangsformen er nå importert til Norge. Feministene - som i alle tilfeller også er antirasister - må motvillig ta sin del av skylden for dette, uaktsomt eller overlagt.

Den norske arbeiderkvinne får dermed sitt liv ytterligere innskrenket. Hennes liv består nå i evig skytteltrafikk mellom skole, barnehage, fritidsaktiviteter og jobb. Barn bør fraktes til sine respektive aktiviteter pr. bil, da også barn har blitt seksuelle objekter i konsumterror-staten feministene er en stolt del av. Bruker hun helgene i Oslo sentrum, kan hun risikere ufrivillige intime bekjentskap dersom det finnes en fest med "riktige deltagere" i nærmiljøet (setningen er endret av redaksjonen for ikke å bryte straffelovens § 135a).

- Arbeiderkvinnen, misbrukt av Stalin og norske feminister. Nå kulturberiket daglig  i Oslo sentrum.

Hva man skal kalle en ideologi som leder kvinner (og menn) inn i sjølrealiseringshelvete og slaveri vites ikke, men det høres hverken sosialistisk eller feministisk ut.

Derfor er Hege Storhaug en trussel. Hun er en konkurrent til maoistene og de selverklærte feministenes habitat, men langt mer genuin i det hun i alle fall representerer et fragment av faktisk kvinnefrigjøring. Dog er selve debatten om kvinner og islam for lenge siden foreldet og fremstår nå som utpreget kjedelig. Alle som har lest Koranen har kommet over flere formuleringer av typen "Er din kvinne ulydig skal du sperre henne inne til døden innhenter henne". Ytterligere forklaringer eller bortforklaringer fremstår som unødvendige.

De fleste nordmenn, med unntak av feministene og Ny Tid-redaksjonen samt en håndfull mer eller mindre åndssvake politikere, har tatt dette inn over seg og har fått med seg hvordan teologien praktiseres i sharia-land. Det er her Storhaug regelrett driter ut Ny Tid-feminsitene i det hun får dem til å utvise fullstendig fraværende kunnskap om emnet. En panikkmail gikk ut i de feministiske rekker da Storhaugs bok skulle slaktes. Det er underholdene at en person som må sende nødhjelp-mail av denne typen for å få tilgang til grunnleggende kunnskap, på forhånd har bestemt seg for at Storhaug "går seg bort". Dette til tross for at Storhaug befinner seg på et kunnskapsnivå "feminister" med hovedfag i antropologiske feltstudier på eget skrivebord bare kan drømme om.

I Ny Tids panikkmail går det fram at deres intellektuelt overlegne stab ikke har den ringeste formening om hvilken religion som er den rådende i Somaila. I mailen - skrevet av Ny Tid-skribenten med det megetsigende navnet Anne Bitsch, heter det:

«Hei damer. Jeg er i ferd med å anmelde siste boka til Storhaug, men må jo slakte at hun går seg vill i skogen når det gjelder hennes koblinger mellom kjønnslemlestelse og islam. Så vidt meg bekjent er det mer knyttet til tradisjon enn religion (eks: Somalia, der størsteparten er kristne)? Jeg skriver også at kjønnslemlestelse ikke forekommer i muslimske land som Tyrkia, Palestina og Irak - for det mener jeg bestemt å ha hørt. Men stemmer det? Anyone? Trenger RASKT svar, deadline up and coming.»

- Overhøvding Mohammed Farah Aidid, ukjent for Ny Tid-skribenter

Ny Tids profilerte skribent kjenner med andre ord hverken General Mohammed Farah Aidids navn (et navn som burde gi en viss pekepinn) eller bakgrunnen for hans støtte i befolkningen før den famøse USA-intervensjonen. Hennes historieløsehet når dermed langt inn i det pinlige. Mennesker som gjør det til en av sine viktigste fanesaker at nordmenn og afrikanere er like har altså mindre enn minimal kunnskap om det afrikanske kontinent og dets historie.

- Damen med det morsomme navnet

Da Hege Storhaug inkluderte overnevnte mail i sitt motinnlegg og Ny Tid slettet den i håp om å unndra den fra offentlighetens innsyn var ydmykelsen komplett.

For dem som har fulgt Ny Tid en stund var dette ikke en spesielt overraskende vending. Tidsskriftet består av kvinnelige propagandister som har flyktet fra klassekampens redaktør Jon Michelet og hans noe spesielt praktiserte kvinnesyn. Med seg har de voldsaktivisten Maren Sæbø fra blitzmiljøet og Militante Antifascister/Antifascistisk Aksjon, som ble upopulær da hun i voldsmiljøets tidsskrifter skrev om hvor kvinnediskriminerende det var at jentene i klubben ble satt av før politiske antagonister skulle bankes inn i neste årtusen. Dette til tross for at hun var sjefens elskerinne. Maren har blitt voksen og kjører ikke lenger rundt i Oslo i en gammel varebil på jakt etter folk som fortjener kirurgisk behandling, men bruker nå sin tid på å skrive skrytartikler om RV og AKP i avisen som er hennes nye hjem etter at den gamle führer og ektemann in spee byttet henne ut mot yngre utgaver som ville være med på heisatur til Mexico og blokkere motorveier i sympati med marxister som tror de er indianere.

- Maren Sæbøs gamle kampfeller diskuterer feministisk etikk med ordensmakten

Ny Tids tankegods fremstår som både aksiomatisk og foreldet og navnet er således villedende. I all ærlighets navn; dette er gårsdagens tanker og "tidsskriftet" burde hete Gammel Tid. Det er bare innpakningen som er ny; dritten er den samme.

Mer om:

Feministisk etisk teori

"Feminismens" forkjempere i Norge