NYHETER   INGSOC MEDIA   HISTORIE   FOLKEMORD   POLITI & JUS   POLITKK   ØKONOMI   KULTUR   RELIGION   HELSE   UTDANNING   VITENSKAP   HUMOR   ORGANISASJON   KONTAKT  FORSIDE

Sydafrika

- The other side of the story

(Artikkelen inneholder sterke bilder)

En rekke terroristorganisasjoner ble under den kalde krigen opprettet i Sydafrika med støtte fra Russland og Kina. For å få den nødvendige økonomiske basis valgte man å satse på påvirkningsarbeid i vesten, og da særlig i Norge. Norge har i større grad enn noe annet land finansert terrorhandlinger og folkemord i Sydafrika. Den ideologiske basis ble bygd opp rundt det faktum at medlemmene av Khosa-stammen - innvandret fra Namibia - ikke hadde stemmerett i Sydafrika. Man kalte dette "Apartheid" og fremstilte det i vestlig presse som rasisme. At det i Sydafrika ble opprettet 12 selvstendige stater (banthustater) med selvstendig politi- og millitærvesen og frie valg for de stammer som hadde rettmessig krav på landområder forble ukjent for folk flest, da dette ikke passet med det propagandabilde man søkte å skape av "rasistregimet" i Sydafrika.

Folkemord og boikott - vestens deltagelse.

Khosa-stammens aktivister organiserte seg i ANC (african national congress), PAC (pan-african congress) og SACP (south african communist party). Som nevnt er Khosaene arbeidsinnvandrere fra Namibia som søkte arbeid i Sydafrika, hovedsaklig i forbindelse med gruvedrift, men utviklet i løpet av 60 og 70 årene et ønske om å styre hele Sydafrika og fikk støtte til dette arbeidet av politiske lobbyister med vikarierende motiv. ANCs såkalte "frihetskamp" var todelt. Propagandavirksomheten i utlandet skulle sørge for at "folkeopinionen" så på statslederne i Sydafrika som onde rasister. Dette lyktes og man fikk til en massiv handelsboikott. Handelsboikotten førte til at Sydafrikas tidligere blomstrende økonomi nå gikk stadig dårligere. Dette første til redusert levestandard, og man kunne presentere bilder av slumområder som bevis for hvor dårlig den sydafrikanske stat behandlet sine innbyggere. Når man til slutt klarte å få Chase Manhattan Bank til å si opp sine likvider i Sydafrika var det begynnelsen på slutten for landet som var ansvarlig for den høyeste levestandard i afrika for noen svart befolkning og leverte betydelig forskning til resten av verden. Historiens første transplantasjon ble utført i Sydafrika og Malaria ble utryddet.

Parallellt med påvirkningsarbeidet i resten av verden jobbet ANC med helt andre midler i sin "frihetskamp" internt i Sydafrika. Politistasjoner og offentlige bygg ble med jevne mellomrom beskutt og forsøkt sprengt av ANC. Hver gang angrepene lyktes kunne den vestlige presse melde om at frihetskjempende svarte hadde drept politimenn i Sydafrika. Imidlertid var flertallet av de drepte i angrepene svarte politifolk - da særlig fra Zulustammen - noe pressen i vesten elegant ungikk å nevne. I 1978 besluttet man på et hemmelig møte i PAC (der også ANC var medlem) som fant sted i Tanzania at man skulle gå fra å angripe "hard targets" til angrep på "soft targets". "Soft targets" var betegnelsen på sivile mål. Lenge hadde ANC drevet med denne typen angrep, men nå skulle alle tilgjengelige ressurser settes inn mot sivile. Man gravde ned miner i boligområder (både svarte og hvite), sprengte skoler, banker og andre offentlige bygg hyppig besøkt av sivile. Den nåværende president i Sydafrika, Mbeki, ble arrestert i forbindelse med sprengningen av Banken i Bluefontain. I det angrepet omkom det 16 sivile, over halvparten var sorte, flere var barn. Hvordan svarte og hvite kunne befinne seg i samme bank i "apartheidstaten" sydafrika og det faktum at det dreide seg om et sivilt mål gjorde at hendelsen ble utelatt av norsk og annen vestlig presse. Nelson Mandela ble i sin tid arrestert for å ha vært sentral i organiseringen av flere slike angrep mot "soft-targets". Angrepene ble gjennomført med våpen levert av Sovjet og Kina, kjøpt for penger levert av Norge og Sverige.

Sort seier - Sort nederlag

Få år etter at muren falt og støtten fra enkelte antikommunistiske land i vesten opphørte var det over og ut for Sydafrikarepublikken. President Fredric deClerk forhandlet med seierherrene i ANC etter at en folkeavstemning ga flertall for stemmerett til Khosaene - som nå på grunn av stadig økt innvandring fra Namibia var i flertall i Sydafrika. Nelson Mandela og deClerk skrev under en avtale som skulle sikre at Banthustanene - de 12 uavhengige sorte stater innen Sydafrikas grenser - skulle beholde sin suverenitet. Avtalen inneholdt også opprettelsen av et hjemland for Boere (sydafrikanere av nederlandsk opprinnelse) og Engelskmenn i Sydafrika.

Nesten umiddelbart etter maktovertakelsen ble tusenvis av ANC-tilhengere busset ut til de selvstendige Banthustatene. Der oppsøkte de hjemmene til sentrale politifolk, militære og statsoverhoder og forlangte banthustanenes overgivelse og fullstendige innlemmelse i det nye ANC-styrte Sydafrika. De som hadde mot til å nekte fikk sine familier voldtatt og drept. I løpet av uker hadde alle 12 banthustater kapitulert. En gruppe Boere forsøte på et tidspunkt å komme en banthustat til unnsetning, da den sorte presidenten i all hast ba deClerk om hjelp uten å bli hørt. Kolonnen med Boere ble beskutt, tre ble drept og flere såret og ANCs seier over banthustatene var et faktum.

- ANC-tilhengere invaderer Quambele (en banthustat). Den bevisstløse kroppen de bærer er en

lokal politimann som skal brennes.

Maktkonsolidering - Norsk olje rundt halsen

Vantro var deClerk og hans parti vitner til at ANC tørket seg i baken med avtalen inngått mellom dem og de øvrige befolkningsgrupper i Sydafrika. deClerks regjering syntes handlingslammet, men det fantes imidlertid en mulighet for at ANCs herjinger kunne stanses, eller i det minste begrenses. Inkatapartiet, et parti av Zuluer (en annen sort stamme) var fortsatt aktivt og en betydelig maktfaktor. En allianse mellom Inkatapartiet og deClerk kunne være sterk nok til å tøyle marxistene i ANC. deClerk nektet imidlertid fortsatt å handle. Kilder i det Sydafrikanske sikkerhetspolitiet har senere hevdet at deClerk var lovet en ministerpost i den nye regjeringen - noe han ikke fikk. Zuluene i inkatapartiet måtte møte ANC alene. Systematisk gikk ANC-tilhengere til angrep på sentrale inkataledere og deres familier. Alle som organiserte motstand mot ANC ble før eller siden henrettet ved "necklaceing" - et bildekk fylt med bensin og diesel tredd over hodet på det bakbundne offer og antent. 6000 Zuluer endte i årene etter maktovertakelsen sine liv som levende fakler med latter og tilrop fra begeistrede ANC-tilhengere. Mange av dem hadde sett sine familier bli voldtatt og drept før de selv ble avskaffet som motstandere av det "frigjorte Sydafrika".

- Inkataleder etter "frigjøringen"

Aftermath - kvinner og barn først

Både Inkatapartiet og deClerks parti er i dag en del av ANC. Sydafrika er dermed blitt en ettpartistat der all makt er samlet hos Mbeki og hans "grand old man" Nelson Mandela. Sistnevnte går sin seiersmarsj gjennom vesten og har ved flere anledninger uttrykt sin takknemlighet til Norge og nordmenn for deres økonomiske og ideologiske støtte. Statsledere i Norge og andre vestlige land trykker mer enn gjerne hånden til Afrikas Stalin.

I dag preges Sydafrika fremfor noe av oppløsning, de mange ANC-tilhengere som trodde at de gjennom sin kamp for Mandela og hans kupaner skulle få anerkjennelse og rikdom er nå fattigere enn noen gang før. Flere tilløp til opprør og statskupp har blitt slått ned. En minister ble i 1998 arrestert mistenkt for kupplaner. Ministeren hadde i all hemmelighet importert flere containere med lette og tunge våpen. Nelson Mandelas kone, Winnie, stakk ned og drepte en ung khosa, "stompie" (ANC-medlem) fordi han hadde brukt sin inflytelse som Winnies elsker til å agitere mot ANC-regimet. SACP er fanatiske motstandere av de handelsavtaler ANC-toppene har inngått med firma fra vesten. SACP mener dette skyldes smøring og har i den senere tid, sammen med organisasjonen APLA (PACs militære fløy), begynt å henrette alle som investerer i Sydafrika.I mellomtiden har landet eksplodert i vold. Johannesburg som før var en av verdens tryggeste metropoler troner nå i suveren overlegenhet som verdens farligste by. I Sydafrika finner det sted en voldtekt hvert 21. sekund. Tre ganger i uken overfalles et gårdsbruk, vanligvis med voldtekt og drap på gårdbrukerene som konsekvens. APLA har offentlig tatt på seg ansvaret for disse angrepene, mens styresmaktene konsekvent unnlater å etterforske både APLA og deres gjerninger. APLA har flere ganger blitt observert iført deler av den sydafrikanske armeens uniform.  Flere tusen fattige bønder har blitt drept på denne måten siden maktovertakelsen, under 1 % av tilfellene er etterforsket av politiet. Økonomer som har ekstrapolert utviklingen fremover i tid anslår at Sydafrika vil være nede på U-landsnivå i levestandard innen en 20 års periode. Det er i dag litt over 10 år siden Mandela og hans drapsmenn overtok et av verdens rikeste land.

Fire fattige bønder som har blitt offer for ANCs rasistiske jordfordelingspolitikk. Mannen til venstre ble voldtatt og skutt i hodet med hagle. Kvinnen i midten (67 år) ble voldtatt av 8 gjerningsmenn fra APLA (de ble tatt på fersk gjerning av bøndenes eget heimevern) og fikk så halsen skåret over. Ekteparet til høyre ble begge voldtatt og banket opp av 5 menn. De 5 gjerningsmennene etterlot seg et visittkort med teksten "Du har hatt besøk av APLA".