”Valgsystemers effekt på antall partier

 og grad av proporsjonalitet i tre ulike

  politiske systemer”

I dagligtalen hører vi ofte ordet demokrati brukt med den største selvfølgelighet i beskrivelsen av ulike lands politiske systemer. Regimer, ofte benevnt som et lands polity – politiske institusjoner - i litteraturen (Taagepera and Shugart 1989:62), som ved nærmere ettersyn viser seg å representere svært ulike kombinasjoner av verdier på ulike variable som sivile, politiske, og sosiale rettigheter for individet, maktfordeling mellom statlige institusjoner, og ikke minst ordningen av den enkelthandling kanskje flest umiddelbart fremhever som essensen av det moderne representative demokratiet; borgerens valg mellom kandidater og/eller partier til politiske styringsorganer på ulike administrative nivåer. Sistnevnte, valghandlingen, viet stor interesse innen studiet av politisk atferd, av kritikere beskrevet som en mer rituell enn rasjonell handling, er ikke direkte temaet for denne oppgaven. Fokuset vil heller være det som kan beskrives som det neste skritt i den demokratiske prosessen; omgjøring av stemmer til seter i en representativ nasjonalforsamling, kort benevnt som et lands valgordning eller valgsystem, og der vi tar prosessen opp til valget som gitt.

Hvorfor fokusere på dette valgforskningens stebarn? Ikke fordi jeg ser valgsystemet som det viktigste ledd i den demokratiske lenke fra folk til makt, fra makt til folk, men fordi det er et strategiskknutepunkt (Østerud 1991:254), og en manipulerbar størrelse (Taagepera and Shugart 1989:4-4) Et valg mellom politiske alternativer er hult i den grad alternativene bare er den etablerte makts ulike ansikter, ulike fingre på maktas knyttneve. For at et valg skal være reelt er man avhengig av at politiske alternativer fritt kan artikuleres og organiseres nedenfra, at sivile så vel som politiske rettigheter er levende størrelser. Omvendt kan et valgsystem virke sterkt reduserende på effekten av sivile friheter. Demokratiets ulike bestanddeler virker slik gjensidig på hverandre, en del av det politiske system kan nøytralisere eller forsterke effekten av en annen.  

Det som særlig gjør valgsystemer til et interessant tema er at mens individuelle rettigheter er levende størrelser i manges hoder i tråd med vår tids rettighetstenkning, vil man uten å bevege seg ut på veldig tynn is kunne hevde at kunnskapen om valgsystemet og særlig dets konsekvenser ikke er videre stor blant den jevne borger. En ofte utilgjengelig terminologi, og innslaget av matematikk i form av omregningsformler, er en årsak til dette. Denne ukyndigheten deles imidlertid i mindre grad av politiske miljøer. Kombinasjonen av disse to forholdene gjør kanskje valgsystemet til en manipulerbar størrelse med stor tiltrekningskraft på politiske eliter som søker å sikre egen posisjon i perioder som vår egen preget av det man kan kalle dealignment – en oppløsning av velgernes tradisjonelle partilojalitet - som gir en stadig mer volatil velgermasse, og mulighet for realignment – etableringen av ny politiske lojalitet -i en politisk retning makthaverne finner truende.

I denne teksten vil jeg søke å påvise ulikheter i antall partier for tre ulike politiske systemer, og se om dette er et resultat av ulikheter i grad av proporsjonalitet ved de respektive valgsystemers reduksjon av antall partier fra velger til parlamentsnivå.

Rokkan (1987) ser framveksten av partisystemene i Danmark, Norge og Sverige som et produkt av en nordisk variant av den alleuropeiske økonomiske og sosiale modernisering og påfølgende politiske mobiliseringen. Dette gir seg først uttrykk i framveksten av politiske partier fundert på de skillelinjer nasjonsbyggingsprosessen gir opphav til, dernest på de funksjonelle skiller som vokser fram i og med industrialisering og modernisering. Det særegne for de nordiske landenes politiske utvikling, ulikt eksempelvis den engelske, er at konfliktene langs de tidlige konfliktdimensjonene ikke er løst før det mobiliseres langs nye. Disse konfliktlinjene er kryssende, og man får et flerdimensjonalt politisk landskap med en rik partiflora. Selv om skillelinjer og  politisk mobilisering langs disse er nødvendige for å forklare ulikheter i antall partier, innebærer denne oppgavens vinkling at disse faktorene ikke ses som tilstrekkelige og at andre faktorer, som det institusjonelle rammeverket, har en egeneffekt. Det vi ser skyggen av her er ikke bare en uenighet om hva som er relevante forklaringsvariable, men en uenighet om årsaksrekkefølgen mellom valgsystem og partisystem, en konflikt som har sin like i striden mellom tilhengere av henholdsvis et ”rasjonalistisk” og et ”naturlig” perspektiv innen organisasjonsteoretisk forskning, der denne oppgavens antagelser om årsak - virkning hører inn under førstnevnte.

Teoretisk bakgrunn.    

Blant de tidligste skriftene som eksplisitt tar for seg ulike valgordninger/systemer og deres betydning er Thomas Hare`s;  ”The Election of Representatives, Parliamentary and Municipal” (1859) og  J. S. Mill`s;  ”Considerations on Representative Government” (1862). Til tross for at de er filosofiske i form, og normative innlegg i datidens polemikk om det engelske valgsystemets form, gir de gjenlyd i dagens valgforskning. De ikke bare kritiserer pluralitetsvalg i enmannskretser, kalt det angelsaksiske valgsystem eller Westminstermodellen, som lite demokratisk, men fremmer et alternativ, i dag kjent under navnet Hare quota– som vil bedre proporsjonaliteten i velgerrepresentasjonen, og i mindre grad enn pluralitetsvalg i enmannskretser være en representasjon av geografiske områder. Dette prinsippet for mandatfordeling går i kortform ut på at hele landet regnes som en valgkrets, og at det antall stemmer som teoretisk behøves for en kandidat med ambisjoner om et sete i en valgt forsamling er likt antall stemmeberettigede delt på antall seter i den aktuelle forsamling, og ingen velgers stemme går til spille ved at velgerens stemme, ved for mange eller for få stemmer til velgerens førstekandidat overføres til nestemann på velgerens liste. I den grad Hare quota har inspirert faktiske valgsystemer ved at hele landet regnes som en valgkrets er det, som i Israel, ut fra praktiske hensyn begrenset ved at velgerne stemmer på partilister, kalles ”Greatest Reminder System” og ikke enkeltkandidater. Kan stemmen overføres fra en kandidat til en annen, Såkalt ”Single Transfrerable Vote” så skjer dette, som i Irland, innen flere mindre valgkretser der velgerne lettere kan holde rede på kandidatene og deres standpunkter.

De overnevnte to idealtyper utgjør utgangspunktet for dagens klassifisering av valgsystemer.

Enkelte forskere har sett dette som gjensidig utelukkende kategorier. D. Nohlen  i ”Elections and Electoral Systems” (1984) og Maurice Duverger i “Political Parties” (1954) deler denne oppfatningen. Duverger så verden som dualistisk av natur, en dualisme som styrkes ved simpelt flertallsvalg i enmannskretser. Velgermassen polariseres ved valgsystemets direkte reduserende mekaniske effekt, og den mer indirekte og langsiktige psykologiske effekt som gjør seg gjeldende etter gjentatte valg der velgeren erfarer at en stemme på de mindre partiene er bortkastet. Proporsjonal representasjon i flermannskretser, heretter kalt PR, som underminerer denne dualismen ved at flere partier tillates å oppnå representasjon. Sammenfattet har disse påstandene under benevnelsene ”Duvergers lov” og  ”Duvergers hypotese” fått følgende ordlyd: ”Simpelt majoritetssystem med en valgomgang favoriserer topartisystem….av alle hypotesene i denne boken vil denne være nærmest en sann sosiologisk lov”, og ”Simpelt majoritetssystem med to valgomganger og proporsjonal representasjon favoriserer flerpartisystem” (Duverger 1981:306 og 331). Taagepera og Shugart (1989:65) har uttrykt de samme grunnleggende ideer i andre ordelag; ”Plurality rule tends to reduce the number of parties to two, regardless of the number of issue dimensions (Duvergers law)” og “PR rules tend not to reduce the number of parties, if the number of issue dimensions favors the existence of many parties” (Duvergers hypothesis). Disse synliggjør i større grad samspillet mellom underliggende samfunnsutvikling og valgsystem uten å redusere sistnevntes betydning, og er således mer i tråd med denne tekstens innfallsvinkel som skissert ovenfor.

J. G. Grumm ”Theories of Electoral Systems” (1958) er en av de første til å kritisere ”Duvergers lov” ved å stille spørsmål ved den polariserende effekt av flertallsvalg i enmannskretser. Hermens (1941) og Lakeman (1974) har begge hevdet at Weimarrepublikkens PR-system banet vei for nasjonalsosialistenes maktovertagelse i 1933. Grumm viser ved komparative studier av Keisertidens og Weimarrepublikkens Tyskland at førstnevnte med sine enkeltmannskretser faktisk hadde et mer fragmentert og dermed mindre polarisert partisystem på parlamentsnivå enn republikken. Svakheten ved Grumms påstander er at han overser at man frem til 1918 i Tyskland hadde majoritetsvalg i to omganger og ikke pluralitetsvalg, og at hans funn derfor er fullt forenlige med Duvergers påstander. Mer holdbar har Grumms påstand om at partisystemet avgjør valgsystemet heller enn omvendt vist seg å være, der man allerede har et flerpartisystem så velger man PR. Eckstein (1963) støtter denne tanken, og hevder at valgsystemet bare reflekterer de dypere strukturer i et samfunn.

Innen rammen av sin politiske sosiologi gjennomfører også Rokkan (1970) komparative studier for å bringe på det rene årsakene til innføring av ulike valgsystemer. Hans allerede nevnte vekt på betydningen av et lands skillelinjer for utviklingen av partisystem er fullt forenlig med en kritikk av Duvergers påstander om årsaksrekke, likevel finnes der rasjonalistiske trekk i hans argumentasjon ved at han hevder to hovedmotiver for innføringen av PR; representasjon av minoriteter for å styrke deres lojalitet til sentralmakten, og vern om etablerte partiers representasjon ved utvidelser av stemmeretten til en tallrik arbeiderklasse som man fryktet ville oppnå dominans hvis flertallsvalg i enmannskretser ble valgsystemets form. Ut fra dette kan vi hevde at eliters vern om egne interesser ved ” design” av politiske institusjoner ikke bare innebærer begrensninger, men også økninger i proporsjonalitet, like fullt dreier det seg om bevisst manipulasjon av valgsystemet til egen fordel.    

Den av Duverger påståtte psykologiske effekt har også blitt etterprøvet med varierende resultat. Spafford (1972) finner støtte for påstanden om effekt, men først da han differensierer mellom kretser med pluralitetsvalg der velgerne henholdsvis oppfatter at deres stemme kan være av betydning for valgutfallet hvis de stemmer på det beste av to andre partialternativer fremfor foretrukne partivalg, og tilsvarende kretser der velgerne ikke tillegger egen stemmegivning samme vekt for utfallet av valget. Bare i førstnevnte tilfelle ser man en psykologisk effekt ved at velgerne stemte strategisk.

Giovanni Sartori ”Political Development and Political Engineering” (1968)  var den første til å hevde at en psykologisk effekt også kunne gjøre seg gjeldende under PR. Alle valgsystemer vil kunne plasseres langs et kontinuum, heller enn i Duvergers gjensidig utelukkende kategorier, fra enkeltmannskretser, over kretser med mellom to og fem seter, som han hevder er ”sterke” til PR – systemer, med større valgkretser, som er å definere som ”svake”. De ”sterke” systemene presser i større grad velgerne, ved at de legger press på velgere i deres stemmegivning, med den konsekvens at færre partier enn ellers vinner representanter. Den psykologiske effekt skapt ved at velgerne må tenke strategisk på grunn av færre seter i hver valgkrets er ikke tilstede under PR i større valgkretser, og flere partier oppnår derfor representasjon.

Tre skandinaviske land - tre valgsystemer.

De tre politiske regimene Danmark, Sverige og Norge omtales i ofte i samme åndedrag i statsvitenskaplig litteratur. Det økonomiske utviklingsnivået, sosiale velferdsordninger, kultur og språk preges ikke av store ulikheter. Inglehart ”Modernization and Postmodernization” (1997:148 figur 5.6) viser i tall at de tre landene ligger veldig nært hverandre i gjennomsnittlig økonomisk vekst per år fra 1950 til 1988. Godt utbygde velferdsordninger har også hatt nærmest allmen oppslutning blant de tre lands ledende politiske krefter. Politisk har landene også sterke fellesnevnere, alle tre land er konstitusjonelle monarkier, praktiserer parlamentarisme, og etter avskaffelsen av det svenske førstekammeret i 1970 (Damgaard 1990:92) kan alle parlamenter klassifiseres som bestående av ett kammer. Etter 1945 har sosialdemokratiske partier vært de dominerende, alle tre riker har konservative samt liberale partier. Kommunistiske/ venstresosialistiske partier har i hele perioden gjort seg gjeldende, og  med de svenske kristendemokratenes gjennombrudd på den parlamentariske arena det siste tiåret har alle de tre landene også et kristendemokratisk alternativ. I tillegg har Norge og Sverige relativt sterke agrare partier.

Det som særlig skiller de tre landene er det som på overflaten, og som vi senere vil forsøke å gi et kvantitativt mål på, fortoner seg som en relativ partifattigdom på parlamentsnivå i Sverige. Særlig slående er fraværet av det som ofte benevnes som et høyrepopulistisk partipolitisk alternativ. Standpunktene disse partiene særlig assosieres med er et lavere skatte og avgiftsnivå, en økonomisk mindre aktiv stat, og senere også innvandringsmotstand. Nye høyrepartier har i Europa, for Norges og Danmarks del i form av begge lands fermskrittspartier og den senere danske arvtager Dansk Folkeparti, hatt betydelig suksess ved valgene og fått økt politisk gjennomslagskraft fra tidlig 70 – tall fram til i dag. Tross store og økende økonomiske problemer og en innvandrerandel på hele 17 % (Nader Ahmadi  ”Migration challenges views on sexuality” i ”Ethnic and Racial studies” Vol.26 No.4 July 2003 pp. 684 – 706)  har ikke et tilsvarende parti, ofte benevnt som ”protestparti”, gjort seg gjeldende i Sverige. Unntaket er valget 1991 da Ny Demokrati oppnår hele 6,7% av stemmene og 24 representanter ved riksdagsvalget, partiet forsvinner imidlertid ut av Riksdagen i 1994, og har siden ikke evnet å reise seg, og er heller ikke blitt erstattet av noe annet parti med en tilsvarende profil og masseoppslutning.

Ut fra dette spør vi om antallet partier på parlamentsnivå i Sverige er vesentlig mindre enn i Danmark og Norge? Hvis ja, skyldes dette i så fall mindre grad av proporsjonalitet mellom partienes andel av stemmer og seter i nasjonalforsamlingen som en funksjon/effekt av det svenske valgsystemet enn tilfellet er for nabolandenes valgsystemer?

Før vi går videre er det viktig å ha klart for seg hva vi legger i begrepet valgsystem, og bringe på det rene hvilke kvantitative mål på antall partier og et valgsystems grad av proporsjonalitet som best egner seg i vår studie.

Valgsystemets variable.

Et valgsystem, av mange kalt valgordning, kan defineres funksjonelt som konvertering av stemmer til seter, ved nasjonale valg til seter i parlamentet. Men hva er denne institusjonelle størrelsens ulike bestanddeler, dens delvariable? Svarene varierer. Arend Lijphart beskriver i sin ”Democracies” (1984) valgsystemet som bestående av følgende fem komponenter:

1. Valgformler - ”electoral formulas”

Lijphart hevder, i tråd med overnevnte teoretikeres fokus, at dikotomien proporsjonal representasjon (PR) i flermannskretser på den ene side og pluralitets (simpelt flertall) og majoritetsvalg (absolutt flertall – ofte sikret gjennom avholdelse av en andre valgomgang mellom de to partier/kandidater som fikk flest stemmer i første valgomgang) i enkeltmannskretser på den annen side, er det mest grunnleggende skillet i klassifiseringen av valgsystemer. PR kan ytterligere deles opp i tidligere nevnte ”sinlgle transferable vote” hvor velgerne stemmer på individuelle kandidater fremfor partier ,og listesystemer hvor velgerne stemmer på en liste kandidater nominert av partiene internt. Partilistesystemer kan ytterligere differensieres etter fordelingsformel, som d`Hondt og St. Lagüe der delingstallene varierer.

2. Distriktsstørrelse - ”district magnitude”

Med størrelse menes her antall kandidater i et distrikt, ikke antall velgere eller geografisk utstrekning. Pluralitets og majoritetsvalg kan benyttes også i flermannskretser, men nyttes i praksis i enmannskretser. PR valgformler krever flermannskretser, fra tomannsdistrikter til ett nasjonalt distrikt.

3. Utjevningsmandater - ”supplementary seats”

For å korrigere avvik fra proporsjonalitet forårsaket av små distrikter reserveres ofte et gitt antall seter til fordeling blant partier underrepresentert for landet sett under ett.

4. Sperregrenser - ”electoral thresholds”

Er et middel ment å hindre for stor grad av fragmentering av partisystemet, ofte nyttet i valgsystemer med utjevningsmandater eller en landsomfattende valgkrets.

5. Stemmeseddelstruktur - ”ballot structure”

Skillet går her mellom kategoriske og ordinale stemmesedler. I førstnevnte tilfelle kreves det av velger at han gir sin stemme til ett parti. Ordinal stemmegivning åpner for at en enkeltvelgers stemme kan deles mellom partier, eller mellom kandidater fra ulike partier.

Empiriske mål på antall partier/fragmentering.

I dette kapitlet er målet å innføre et operasjonelt mål på antall partier som ikke er avhengig av annen informasjon enn partienes andel av stemmene ved valg eller av representantene i en forsamling.

En enkel metode kunne innebære at man ikke talte med partier som fikk mindre enn eksempelvis 5% av samlede velgeroppslutning eller representanter i nasjonalforsamlingen. Problemet er at uansett grense vil et slikt mål være veldig sensitivt for mindre endringer i partienes andeler. Det vi behøver er et mål uten noen en vilkårlig valgt grense, men som samtidig tar hensyn til partienes relative størrelse.

Taagepera og Shugart ” redegjør i “Seats and Votes” (1989:77-83) for flere mål på et partisystems fragmentering, eller antall partier.

Et mål som innfrir kravet ovenfor er Herfindahl-Hirschman konsentrasjonsindeks, heretter HH, (Hirschmann 1945). Her behøves ikke et tilfeldig ”cut-off point” fordi partiene veies ved at man kvadrerer partienes %- andel, eks. vil vekten av et parti på 40% av representanter eller stemmer være lik; 0.4 x 0.4 = 0.16 – den veide vekt, og av  1% mandattall eller oppslutning; 0.01 x 0.01 = 0.0001.

Å addere opp slike veide verdier for alle enheter (% - andel stemmer/representanter pr. parti) gir oss et mål på antall partier. Formelen er: HH = åp²_i

Et annet mål på fragmentering er det effektive antall komponenter (N) -  her N = antall effektive partier – som er inversen av HH:

N = 1/HH = 1/åp²_i

N indikerer antallet av like store hypotetiske partier som ville ha den samme effekt på fragmentering av partisystemet som de faktiske partiene av varierende størrelse, og kan regnes ut for velger og parlamentsnivå på grunnlag av andel stemmer ( N_V ), eller andel av representanter/seter ( N_S ).  Hvis vi har fire partier som alle har 25% av representantene/setene dvs. 0.25 så er N_S  = 1/å.25²_i  = 1/0.25 = 4. Mer realistisk vil partiene være av ulik størrelse og N ha en verdi, eks. 2.2, som sier at vi har to større pluss et nesten ubetydelig parti, 3.9 viser derimot nesten fire ”relevante” partier. Merk at når partiers prosentandeler endres gradvis, så endres også N gradvis, i kontrast til den skarpe endring når man isteden sløyfer å telle med alle partier under en gitt prosentgrense, eksempelvis ville en 5% grense, og endring i partienes % fordeling fra 35-25-20-8-4-4-4 til 35-25-20-5-5-5-5 innebære en endring fra fire til syv partier. Nytter vi N vil endringen være langt mindre dramatisk fra 4,23 til 4,26.

HH konsentrasjonsindeks gir også utgangspunktet for et tredje mål på fragmentering som benevnes Rae`s fraksjonaliseringsindeks (F) (Rae:1967)

F = 1- HH = 1-åp²_i

Som HH varierer F fra 0 til 1. Ekstrem konsentrasjon er lik null fraksjonalisering. N og F er forbundet gjennom likningen N = 1/(1-F).

All forenkling, også overnevnte formler for ”effektivt antall partier” (N), konsentrasjonsindeksen (HH), og fraksjonaliseringsindeksen (F), innebærer tap av informasjon, men i og med at hver enkelt formel som vist her kan regnes ut med utgangspunkt i hver av de andre, innebærer disse et likt tap av informasjon. Dette er derfor ikke et kriterium når vi skal avgjøre hva som vil være vårt foretrukne mål.

Hvilken formel skal vi da nytte? (HH) er enklest å regne ut, og både (HH) og (F) går fra 0 – 1 en egenskap som vi ofte foretrekker. (N) er likevel den intuitivt mest gripbare, ved at den refererer direkte til antall partier, om enn hypotetiske. Videre er det en fordel om vi nytter (N) hvis vi ønsker å si noe om endring i antall partier for hvert lands vedkommende over tid ut over perioden for egne mål 1981 – 2002, da dette er målet Lijphart selv har benyttet i sin analyse for årene 1945 - 80 (Lijphart 1984:160).

Empiriske mål på avvik fra proporsjonalitet.

Alle valgsystemer reduserer antall partier fra velgernivå til parlamentsnivå, det vil si at de produserer et underskudd på proporsjonalitet. Lijphart redegjør i ” Democracies ” for de to hyppigst brukte målene/indikatorene på eventuell manglende proporsjonalitet; Loosemore – Hanby`s indeks og Rae`s indeks.

Douglas Raes indeks regner med utgangspunkt i et gitt valg ut den absolutte differansen mellom % - andel av stemmene (V_i) og % - andel av setene (S_i) for alle partiene (n) som har oppnådd minst en ½ % av alle stemmene, og nytter gjennomsnittet av disse prosentene som sin indeks for grad av avvik fra proporsjonalitet: I = 1/n åçV_i - S_i  ç. Vi får her et mål på avvik per parti.

Loosemore og Hanby fokuserer på det totale avviket fra proporsjonalitet som et gitt valg gir, forskjellen mellom % av stemmene (V_i) og % av setene (S_i) for alle de overrepresenterte partiene til sammen – som logisk nok er lik den totale forskjellen mellom stemme og seteandeler til de underrepresenterte partiene: D = ½ åçV_i – S_i  ç. Vi får her et mål på avvik per valg.

For å kalkulere sin indeks summerer Lossemore og Hanby de absolutte verdiene til alle stemme – sete differansene som Rae, men deler så på 2 istedenfor antall partier (n) som Rae gjør.

Dette medfører at, unntatt i et topartisystem, vil Loosemore – Hanby indeksen alltid gi høyere verdier for avvik fra proporsjonalitet enn Rae`s indeks.

Taagepera og Shugart (1989:105) og Feragen (1999:37) har gitt en annen gjengivelse av Loosemore – Hanbys indeks; D = ½ å½S_i – V_i½,det vil si (S_i) og (V_i) har byttet plass relativt til  Lijpharts overnevnte versjon, noe som kan være forvirrende hvis man ikke har klart for seg at det her er de absolutte differansene, og ikke de relative som forøvrig alltid vil ha en sum lik null, som adderes før de deles på to, for å gi et korrekt uttrykk for avviket fra perfekt proporsjonalitet for et valg. Et eksperiment for å vise at plasseringen av (S_i) relativt til (V_i) derfor ikke er kritisk kan gjøres gjennom å endre plasseringen av (S_i) relativt til (V_i), som vi ser blir sluttsummen den samme:

D = ½ å½S_i - V_i½; D = (½46 - 40½) + (½34 – 30½) + (½13 – 20½) + (½7 – 10½) = 20/2 = 10

D = ½ å½V_i –S_i ½; D =(½40 – 46½) + (½30 – 34½) + (½20 – 13½) + (½10 –7½) = 20/2 = 10

Begge indeksene har svakheter. Rae`s indeks er oversensitiv  for forekomsten av mindre, tilnærmet betydningsløse partier. For  et parti som oppnår 1 % av stemmene er muligheten for å oppnå 2 % av setene, eller mer, forsvinnende liten, muligheten for at de ikke blir representert i det hele tatt er derimot mye større. Maksimum stemme – sete andelsavvik for dette partiet vil derfor være 1 %. Siden  gjennomsnittsavvik funnet av Rae for 116 valg i tyve land er 2.39 % (Lijphart 1984:162), så vil tilstedeværelsen av ethvert parti med mellom 0.5 og 2 % av stemmene senke gjennomsnittsindeksen for et valg. Siden slike partier typisk forekommer i PR – systemer , overvurderer Rae`s indeks graden av proporsjonalitet oppnådd gjennom PR ved at indeksen for avvik blir lavere ved et høyere delingstall. Et siste problem som problematiserer bruken av Raes indeks, og som vi blant annet erfarer i den svenske valgstatistikken - se kildehenvisning, er at valgstatistikk ofte ikke redegjør for de mindre partienes andel av stemmer og representanter, men samler dem under fellesbenevnelsen ”andre partier”.

Loosemore – Hanby indeksen på den annen side kan hevdes å være for sensitiv for antall partier som deltar i et valg. Forestill deg, for eksempel, et valg der alle partier får seteandeler som avviker bare 1 % fra deres andel av stemmene, et meget proporsjonalt valg. Hvis det er to partier er Loosemore – Hanbys indeks 1.0.

Hvis det derimot deltar ti partier er indeksen for avvik fra proporsjonalitet hele 5.0 .Siden det er en sterk sammenheng mellom PR og flerpartisystem, har Loosemore – Hanby indeksen en tendens til å undervurdere PR – systemenes grad av proporsjonalitet.

Som et alternativ til overnevnte indekser med deres svakheter foreslår Lijphart  (1984:163) en egen indeks som gir et gjennomsnitt bare for de to største partienes differanse mellom andel representanter og stemmer og/eller det samme antall partier i ulike valg og land. Han nytter selv en slik indeks hvor han ser på gjennomsnittlig avvik mellom stemme og seteandel for de to største partiene i hvert valg. Hvordan disse to partiene gjør det er ifølge Lijphart et godt mål på et valgresultats grad av proporsjonalitet.

Dette vil også være indeksen som benyttes i denne oppgaven da den ikke bare er anvendbar tallmaterialet tatt i betraktning, men vil muliggjøre en direkte sammenligning mellom våre funn for perioden 1981- 2002 med Lijpharts for perioden 1945 – 80.

Den eneste endringen vi vil gjøre er, som Taagepera og Shugart (1989) og Feragen (1999) å snu om på rekkefølgen på stemme og seteandel til D = å ½ ½S_{i –} V_i½, for de to største partiene.

Disse er så å si alltid overrepresentert i en valgt forsamling så det er intuitivt bedre å snu rekkefølgen og heller subtrahere andel stemmer fra andel representanter, og siden det er de absolutte differansene som adderes har dette ingen annen effekt. 

Analyse.

Hva er så tallenes tale? Med utgangspunkt i valgdata fra Sveriges Statistiska Centralbyrån, det danske Indenrigs og Sundhedsministeriet, og for Norges del Bernt Aardals faglige nettside vil vi se på de to påstandene i hypotesen vår;

”Sverige har færre partier representert på parlamentsnivå enn nabolandene Norge og Danmark. Årsaken til dette er, som et produkt av det svenske valgsystemet, et større avvik i proporsjonalitet til de to største partienes fordel i Sverige enn i nabolandene.”

Antall partier på parlamentsnivå.

Som vist ovenfor har vi valgt å måle partisystemenes fragmentering på parlamentsnivå ved å benytte (N), ”antall effektive partier”, N = 1/HH = 1/åp²_i

Tabellene oppgir bare partienes mandater i absolutte tall, disse har vi derfor måttet gjøre om til prosenttall, før de deles på hundre og kvadreres. Dernest deles 1 på summen av de kvadrerte tallene, og vi får et uttrykk for antall partier representert i parlamentet. Tabellen under viser antall partier målt ved (N) for de tre landene etter hvert valg i perioden 1981 – 2002. Noen år er utelatt grunnet ingen valg avholdt i de tre landene aktuelle år. Hyppigheten av valg vil variere med varigheten av de ulike lands nasjonalforsamlingers mandatperioder og eventuell oppløsningsrett.

Tabell 1:

Det første som slår oss hva gjelder mønsteret i tabellen er at antallet partier varierer betydelig etter hvert valg. Variasjonsbredden (høyeste – laveste verdi) er lavest for Danmark med 1,11 partier i differanse, dernest Sverige med 1,16, og høyest for Norge med hele 2,27. Likevel ser vi en klar retning over tid der antallet partier stiger i Norge, med et markant hopp etter valget i 1989. I Sverige ser vi en mer jevn vekst i antall partier, og for Danmarks del faktisk et fall i antall partier over tid. Viktig å merke seg er at landene stadig nærmer seg hverandre i antall partier. Etter de siste valgene for de respektive land er det dessuten Norge som har det største antallet partier, noe som reflekterer partigrupper av mye likere størrelse på Stortinget enn tidligere, der særlig fløypartiene SV og Frp`s, samt Krf`s økte antall representanter har vært utslagsgivende ved å gi et mye lavere delingstall (HH) enn tidligere for målet på ”antall effektive partier”; N = 1/HH.  

Så til det avgjørende spørsmålet; samsvarer disse tallene med vår forventning om at Sverige relativt til Norge og Danmark har færre partier representert i parlamentet?

For bedre å kunne teste første påstand i hypotesen har vi i neste tabell ved formelen å N/n for hvert land gitt et samlet uttrykk for hele perioden:

Tabell 2:

Sverige har i gjennomsnitt færre partier på parlamentsnivå. Bildet er imidlertid mer differensiert enn hypotesen indikerer. Danmark har med sine 4,87 ”effektive partier” nesten et helt partis (4,87 – 4,04 = 0,83) forsprang på Norge, som på sin side bare overgår Sverige med nesten en tredjedels parti (4,04 – 3,77 = 0,27).

Det som likevel styrker funnet vårt er retningen på utviklingen i antall partier for de enkelte land. Lijphart fant for perioden 1945 – 80 det samme antall partier for Norge og Sverige. Som påpekt tidligere beveger begge land seg i retning av flere partier. Forskjellen er at Norges ”antall effektive partier” i perioden 1980 – 2002 relativt til 1945 - 80 har økt med nesten et helt parti (0,84) mens Sveriges økning er noe over et halvt parti (0,57), den samme økning som Danmark har hatt i ”antall effektive partier” på parlamentsplan.

Proporsjonalitet

Nå som vi gjennom vårt kvantitative mål har kunnet dokumentere at Sverige faktisk har et lavere antall partier på parlamentsnivå, hva så med sannhetsgehalten i andre del av vår hypotese der vi påstår at det lavere antall partier i Sverige skyldes større avvik fra proporsjonalitet til de to største partienes fordel som en konsekvens av valgsystemet, enn tilfellet er for de to andre landene?

Her gjengis resultatene beregnet ut fra, i datakilder nevnte valgstatistikk, og Lijpharts alternative indeks. Avstanden mellom %- andel av  representantene/setene i parlamentet og %- vise oppslutning på velgernivå for de to største partiene, uttrykt i absolutte tall, adderes og deles på to, for så å gi et mål på avvik i proporsjonalitet uttrykt i % overrepresentasjon for nevnte partier ved hvert valg fra 1981 til 2003:

Tabell 3:

Hva sier så tabellen oss? Variasjonsbredden i overrepresentasjon er for Norge  2,14, og laveste verdi; 1,795 er omtrent halvparten av høyeste verdi; 3,935. Verdt å merke seg er også at variasjonsbredden faller markant fra og med 89-valget til bare 0,255 for de fire siste valgene. For Sverige er variasjonsbredden på bare 0,83 for hele perioden, og som for Norge er laveste verdi; 0,67 omtrent halvparten av den høyeste; 1,5. For Danmark er derimot variasjonsbredden overraskende stor; 1,535 tatt i betraktning at høyeste verdi bare er 1,585. Årsaken til dette er det eksepsjonelt lave avviket i proporsjonalitet for valget i 1998 på kun; 0.05.

Et av ankepunktene hos Lijphart mot Raes indeks var at den kunne overvurdere graden av proporsjonalitet ved et valgsystem. Er Lijpharts eget mål på proporsjonalitet disponert for det samme?

For å få et svar på dette vil vi se på det totale avviket for det danske valget i 1998 målt ved Loosemore - Hanby indeksen, selv om denne som nevnt er utsatt for å gi et resultat som undervurderer grad av proporsjonalitet -  med andre ord overvurderer avvik fra perfekt proporsjonalitet – merk at også her trekkes andel ”votes”- stemmer – fra andel ”seats” – seter/representanter.

D = å ½ ½S_{i –} V_i½ = 0,89 for det danske valget 1998. Tatt i betraktning at dette er et tall tilnærmet likt gjennomsnittlig avvik fra proporsjonalitet, se tabell nedenfor, for årene 1945 –80 og heller ikke langt unna avvik for alle valgene fra 1981 – 2001 som er 1,01 hvis man utelater tallet for

98 – valget fra gjennomsnittet, så er det ingen dristig slutning å trekke at dette ikke er en overvurdering av avvik fra perfekt proporsjonalitet. Dette viser at Lijpharts indeks kan være sårbar for tilfeller der samsvaret mellom de to største partienes andel av representanter og stemmer uttrykker større grad av proporsjonalitet enn det totale målet for samtlige partier ville gjøre. Man vil med andre ord, som ved bruk av Raes indeks, kunne overvurdere proporsjonaliteten. Bakgrunnen for den lave verdien på ”Lijpharts avviksindeks” er i dette tilfellet at det nest største partiet i Folketinget, Venstre, med sine 24% av stemmene også har 24% av representantene, samt at for det største partiet av de to partiene som inngår i Lijpharts beregning, Sosialdemokratiet, er andelen av representantene; 36%, marginalt større enn andelen av stemmene; 35,9%. 

Tabellen  under viser:

Avvik fra perfekt proporsjonalitet, de to største partienes gjennomsnittlige overrepresentasjon på parlamentsnivå relativt til velgernivå målt i prosent ut fra Lijpharts indeks..

Tabell 4:

Hvis vi, som påpekt ovenfor, hadde erstattet verdien for 1998-valget; 0,05, med den ut fra Loosemore – Hanby indeks beregnede verdi; 0,89, hadde gjennomsnittet for Danmark i perioden 1981 – 2002 vært på eksakt 1%, og dermed i realiteten lik den svenske. Vi beholder imidlertid den opprinelige verdien, da dette uansett er uten betydning for vår konklusjon angående andre del av vår hypotese:

Påstanden om at Sveriges relativt lave antall partier skyldes et større avvik fra perfekt proporsjonalitet etter konvertering av stemmer til representanter gjennom det svenske valgsystemet må forkastes.

Sverige og Danmark, landene med henholdsvis det laveste og høyeste gjennomsnitt for antall partier fra 1981 – 2002 har begge i snitt 1% overrepresentasjon av de to største partiene på parlamentsnivå etter hvert valg. Det landet som skiller seg ut med det største avviket fra perfekt proporsjonalitet i perioden 1981 – 2002 er paradoksalt Norge, det landet som etter de respektive lands siste valg hadde det høyeste antallet partier på parlamentsnivå. I min kommentar til variasjonsbredden viste jeg til skiftet for Norges del etter 89 – valget. Igjen ser vi et tilsvarende skifte. Hva gjelder avviket fra proporsjonalitet for Norge så synker gjennomsnittet fra 3,435% for de to valgene i 81 og 85, ikke langt unna gjennomsnittet på 3,1% for 1945 –80, til 1,95% for de fire valgene fra 1989. Dette skiftet sammenfaller med at man i Norge i 1988 vedtok å øke antallet stortingsmandater fra 157 til 165 med åtte utjevningsmandater til fordeling blant partier som på landsbasis har et stemmetall over sperregrensen på 4%.

Dette peker i retning av Lijphart (1984:155) som hevder at variablen valgdistriktsstørrelse har større innvirkning enn mandatsfordelingsformler, som d`Hondt, St. Lagüe med flere, på graden av proporsjonalitet som et PR system kan oppnå. De fleste forskere har som vist fokusert på den variabelen av valgsystemet som vi her har kalt valgformler. Denne omfatter skillene mellom flertalls og PR-systemer; som igjen kan deles i STV/”single transferable vote” og partilistesystemer, hvorav sistnevnte atter kan kategoriseres etter hvilken mandatsfordelingsformel som nyttes. Et eksempel er Lijphart (1984:160) hvis indeks for avvik fra perfekt proporsjonalitet finner et gjennomsnitt for pluralitets og majoritetssystemer på hele 7,4% og bare 2% for PR-systemer. Våre tre riker er alle å definere som PR– systemer hvor stemmeseddelen er kategorisk av type, og der man fordeler mandater på partilister ved modifisert St. Lagüe. Danmark bryter delvis dette mønsteret ved at 40 nasjonale utjevningsmandater fordeles etter Hare quota i følge ” The ECPRD: Electoral Systems in Europe”(2000:24), men som etter ordlyden i datamaterialet fra  Indenrigs og Sundhedsministeriet (2003:40) heller er å definere som en kombinasjon av Hare quota – en variant av ”Greatest Remainder System” – der man stemmer på partilister, og STV ved at det åpnes for at man også kan stemme på en kandidat utenfor partiene.

Rae (1967) er blant de som sterkest påpeker betydningen av distriktsstørrelse for graden av proporsjonalitet ved konvertering av stemmer til representanter. Kan vi ved å sammenligne de tre lands distriktsstørrelse påvise en mulig forklaring for Norges større avvik fra proporsjonalitet ved konvertering av stemmer til representanter relativt til Danmark og Sverige? Når vi har så lik og høy proporsjonalitet i tilfellene Danmark og Sverige, og ettersom de er så like langs de fleste andre variable, har disse landene også en fellesnevner hva gjelder distriktsstørrelse? I følge Rae er jo dette den viktigste variable for å forklare proporsjonalitet.

Rae operasjonaliserer distriktsstørrelse oppnås ganske enkelt ved å dele antallet seter i en nasjonalforsamling på antall distrikter. Ved komplekse setefordelingsprosedyrer, som det danske, undervurderes lett distriktsstørrelsen ved bruk av Rae`s operasjonalisering da det kan være utjevningsmandatene som i størst grad påvirker effektive distriktstørrelse. Vi ønsker derfor et mål på effekten av distriktsstørrelse (M) og fordelingsformel som tar høyde for at alle tre land har utjevningsmandater, med tilhørende sperregrenser.

Taagepera og Shugart viser i ”Seats and Votes” (1989:116-17) til en operasjonalisering som inkluderer sperregrensen for det nasjonale distriktet hvis utjevningsmandater forekommer, og dermed søker å unngå at effektive distriktsstørrelse undervurderes.. Når en sperregrense T(%) er å finne definert i valgloven(e), som er tilfellet her, kan vi nytte formelen for ”effectiv magnitude” – effektiv distriktsstørrelse - M _eff  ≈  50%/T(%).

Sperregrensen for Danmark, Norge og Sverige er henholdsvis 2, 4, og 4%. M _eff  ≈ 25 for Danmark, og 12 for både Norge og Sverige.

Effektive distriktsstørrelse er altså lik for Norge og Sverige hvor gjennomsnittlige avvik fra proporsjonalitet for perioden 1981 -2002 er 2,445 og 1,02, og dobbelt så stor for Danmark relativt til Sverige der avvikene er tilnærmet like. Det er med andre ord ingen åpenbar sammenheng mellom effektive distriktsstørrelse og proporsjonalitet i utvalget vårt.

Ser vi målet for Norge i denne perioden, i realiteten fra 89-valget der utjevningsmandater og sperregrense for første gang var en del av valgsystemet, M _eff  ≈ 12, og sammenligner det med Taagepera og Shugart`s (1989:137) mål for Norge i perioden før 1989 som er 157/19 ≈ 8, etter Rae`s overnevnte metode, så ser vi likevel det som kan være en effekt av økt effektiv distriktsstørrelse ved at avviket fra proporsjonalitet, som allerede nevnt, faller fra 3,435 for valgene i 81 og 85 til 1,95 for valgene deretter. Det vil si proporsjonaliteten stiger med økt effektiv distriktsstørrelse i dette tilfellet. For med sikkerhet å kunne fastslå at dette fallet skyldes innføring av utjevningsmandater, må vi kontrollere at det ikke kan tilskrives endring langs andre variable.

Når den høye grad av proporsjonalitet for Sverige, sett i lys av likhet med Norge, ikke kan tilskrives effektiv distriktsstørrelse ( M _eff), kan da en mulig forklaring på likhet i proporsjonalitet med Danmark være færre effektive partier på velgernivå (N_V) i Sverige ?

I tabellen under gjengir vi antall effektive partier på velgernivå (N_V) for de to landene, formel;

N = 1/HH = 1/åp²_i

 Tabell 5:

Ved å sammenligne med tabell 1 ser vi at antallet partier på parlamentsnivå (N_S) konsekvent er lavere enn antall partier på velgernivå (N_V). Dette poengterer valgsystemers generelle reduktive effekt på antall partier i omgjøring av stemmer til mandater.

Tabell 6:

Av tallene i tabell 6 ser vi at Danmark i snitt har mer enn ett partis overvekt på velgernivå. Dette muliggjør at en del av Sveriges høye grad av proporsjonalitet mellom partier på velger og parlamentsnivå kan tilskrives det faktum at Sverige relativt til Danmark har flere store og færre små partier på velgernivå. Virkningen av en lavere effektiv distriktsstørrelse relativt til Danmark, her en funksjon av sperregrense, blir derfor mye mindre enn hva den hadde vært hvis Sverige hadde er partibilde på velgernivå likere det danske.

Skulle det finne sted en økning i antall partier i Sverige på velgernivå vil vi derfor kunne se en økning i avvik fra perfekt proporsjonalitet. En indikator på dette er det før omtalte riksdagsvalget i 1991 da antall partier på velgernivå er 4,58, det høyeste for hele perioden 1981 – 2002, og hvor avviket i proporsjonalitet er på 1,43%, nesten halvannen ganger større enn gjennomsnittet.

Avsluttende betraktninger.

Forkastelsen av hypotesen medfører at vi må se bort fra antall partier i et partisystem som en direkte funksjon av graden av proporsjonalitet ved valgsystemet. Samtidig innebærer dette ikke at økende grad av proporsjonalitet ikke er nødvendig for en økning av antall partier, men at det i seg selv ikke er tilstrekkelig. Mer spesifikt vil en gitt grad av proporsjonalitet bare muliggjøre et gitt antall partier, det determinerer det ikke. Dette er forøvrig i tråd med hva Lijphart (1984:158) sier i sin beskrivelse av Østerrike for perioden 1945 –80, hvor han hevder eksistensen av et topartisystem under PR; ” This case shows that proportional representation should not be said to cause, but only allow multipartism.”

Hva er det så som kan forklare ulikheten i antall partier på velgerplan, for tilfellene Danmark

og Sverige? Studier av andre ”polity-variable” kunne være en farbar vei. Er sivile og politiske rettigheter garantert institusjonelt, eller er de veid og funnet for lette, og derfor begrenset ut fra vektlegging av andre hensyn, som vern mot diskriminering? Defineres demokrati som som absolutte rettighetsgarantier for enkeltindividet, eller har man en deliberativ forståelse av demokrati som  realiseringen av ”det gode samfunn? Hindrer i så fall dette en politisk mobilisering langs nye konfliktdimensjoner? 

Ved en studie av de enkelte lands politiske kultur vil man kunne undersøke om svenskene, som mytene hevder, er mer disiplinerte og autoritetstro, og oppslutningen om de etablerte partier derfor større? Konsekvensen av økt fragmentering av partiene på velgerplan ville uansett være mindre for den svenske regjeringens styringsevne grunnet den relativt høye sperregrensen for representasjon på parlamentsnivå. Den ville derfor unngå de styrings og ansvarsproblemene som Damgaard (1999) beskriver som typiske for Danmark i lange perioder fra 70-tallet av. De samme problemene synes å reflekteres i de senere års norske mindretallsregjeringers streben etter et parlamentarisk flertall fra sak til sak, som forøvrig illustrerer at en høy sperregrense, og derav mindre ” effektive valgdistrikter” ikke er en evig garanti for en sterk regjering.

Det er kanskje dette som har fått Göran Pärsson til å uttale til svenske medier et ønske om i tillegg til en positiv stemme som i dag å utstyre hver svenske med en negativ stemme, så man i tilegg til å stemme på et politisk parti også kan nyte å stemme mot det parti man måtte like minst, eller kanskje hate mest? Det som ligger bak er en uansett en avveining mellom parlamentarisk representasjon på den ene siden, og regjeringers styringsevne og ansvarlighet på den annen.

Dette er bare to blant mange mulige innfallsvinkler for fremtidige studier av alternative forklaringer på Sveriges, i en nordisk sammenheng, mer klassiske, for ikke å si arkaiske partisystem.

LITTERATURLISTE:

Øyvind Østerud; ”Statsvitenskap” (1991)

Arend Lijphart; ”Democracies” (1984)

Taagepera and Shugart “Seats and Votes” (1989)

Oddvar Overå, Steinar Dalbakk, Jan-Ivar Pavestad ”Valglovgivningen” (1997)

Stein Rokkan ”Stat, nasjon, klasse” (1987)

Erik Damgard (red.) ”Parlamentarisk forandring i Norden“ (1990)

Gro Feragen ”Hva er de umiddelbare konsekvenser av utformingen av valgsystemet?” (1999)

The ECPRD ”Electoral Systems in Europe” (2000)

DATAKILDER:

www.scb.se/templates/tableOrChart_32059.asp

www.scb.se/templates/tableOrChart_32065.asp

www.im.dk/publikationer/fr20nov2001/valg2001-incl_bilag.pdf

http://home.online.no/^b-aardal